Jeg prate med meg selv… gjør du?

Det er så mye som skjer oppi hodet mitt, at det er litt plagsomt i blant. Det er ikke det at det skjer så mye som jeg skal huske på eller gjøre, men jeg har så mange tanker og ideer at det tar overhånd noen ganger. Jeg liker å ha det slik, for det er ufattelig kjedelig å ikke ha noen tanker i hodet, ikke sant😊.

Men noen ganger går det litt over styr, og jeg blir helt surrete. Du vet når hodet har overload når du begynner å prate høyt med deg selv og forklarer deg selv alt som gjøres og skal gjøres. Dette gjør jeg støtt og stadig. Da jeg begynte å skrive dette innlegget satt jeg på t-banen på vei ned til byen og fortalte meg selv hva jeg skal skrive i dette innlegget. Haha. Tenkte ikke over det selv før jeg oppdaget at ei dame ovenfor meg som satt og så litt spørrende og rart på meg. 😂

Noen ganger kan tanke overload ha et litt annet utfall. Da ender det med at jeg kan sitte å stirre ut i løse lufta eller ned på skriveboka. Det skjer rett og slett så mye oppe i hode at jeg ikke klarer og sortere tankene nok til å få det ned på papir. Og den siste tiden har det kanskje vært litt synlig her på siden også at det har skjedd litt mye oppi mitt lille hode, for det har jo ikke akkurat rast inn med innlegg heller. Men nå er jeg på plass igjen I alle fall og kan endelig få skrevet litt igjen.

bty
bty

 

 

Våre veier skilles her…

Livet er en lang og uforutsigbar vei å gå. En som plutselig svinger seg inn i kratt og ukjent terreng, noen ganger vil den tvinge deg til å velge og andre ganger vil du bli dratt inn på en av stiene uten å være helt klar over det. Av og til vil en også ende opp med å finne seg i enden av en blindvei, eller ende opp med å gå rundt i sirkler på ukjente stier og ende opp akkurat der man startet.

Det er ikke alltid like lett å kjenne igjen alle tegnene på at man er på vei til å gå ned en blindvei som en har gått opptil flere ganger før. Man tar på seg et stort smil, sekken med alt en tror en trenger og man begir seg ut på veien. Underveis så vil en kjenne at det trekker litt i den lille magefølelsen som sier deg at kanskje det beste ville være å snu, men likevel så fortsetter en å gå, i håp om at det som møter en rutt neste sving vil gjøre turen verdt det. Du ender opp med å gå og gå. Bagasjen veier stadig tyngre og smilet er ikke like lett å holde oppe. Og når en virkelig får følelsen av at man har gått stien tidligere og veit hvordan den ender så har man to valg. Man kan enten fortsette, i håpet om at det ikke er slik som en husker at det var sist gang. Eller man kan snu og velge en annen sti for å komme seg videre.

Det er ikke lenge siden jeg ble invitert med på en velkjent gåtur. Jeg sto der og var egentlig klar, men likevel så var det noe som fikk meg til å ikke være sikker. Noen skritt inn på stien og jeg kjente at det var noe som ikke var helt som det burde. Alle ordene jeg hadde blitt servert om hva turen kunne bli hørtes så fantastiske ut, så lovende, men hva var oddsen for at ikke denne velkjente stien ville vise seg å ikke være en blindvei denne gangen, slik som tidligere?

Enda noen skritt videre gikk jeg og etter å ha beveget meg veldig forsiktig frem kom jeg til et sted hvor veien krysset seg. Jeg kjente igjen den ene av de to. Det var den jeg hadde optimistisk vandret før og ved et par tilfeller gått meg vill før jeg fant tilbake. Trærne hvisket nye løfter om hva som muligens ventet der fremme. Viste meg bilder av hva jeg ønsket å finne på veien og det hadde vært veldig lett å falle for det. Det hadde vært så lett å bare fortsette å gå, men det var noe som knøt seg så veldig i meg. Det var noe jeg kjente igjen i alle stemmene som smøg seg rundt i skogen, i alle løftene som kom regnende ned som løse løv, og i dem så så seg alt som hadde vært og hvor vanskelig det hadde vært å finne veien tilbake etter å ha gått seg vill og blitt fanget midt i skogen.

Med blanke øyne spurte jeg skogen om det kom til å bli som før. Jeg ba om et ærlig svar på hva som egentlig kom til å møte meg i enden av stien, og svaret jeg fikk var nettopp det. Det var ærlig og smertefullt, men akkurat det jeg trengte. Det var på tide å velge en ny sti å vandre, men før jeg kunne gå videre var det noe som måtte gjøres. Fra alle de snakkende trærne spurte jeg pent om å få en gren, og hver av dem skulle inneholde en historie fra stien jeg før hadde vandret. De delte gladelig ut, og med dem bygget jeg et gjerde. Et som skulle passe på at jeg ikke klarte å vandre inn på den ved en feiltagelse. En som fylt av minner ville samles opp til det ærlige svaret som alltid vil få meg til å gå en annen vei istedenfor å se tilbake. Midt på gjerdet hang jeg et skilt før jeg snudde meg og gikk videre. På vei inn i en sti full av kratt som jeg aldri har vandret før, snudde jeg meg en siste gang og kunne såvidt lese mine egne ord i det fjerne.

“Våre veier skilles her…”

img_0196-2

Det er lov å gråte!

I det siste har jeg hatt en del interessante samtaler med venner og nære om det å uttrykke følelser, og spesielt det å kunne innrømme at man ikke har det så bra. Om hvor vanskelig det er, spesielt for menn, å tillate seg selv å vise sårbare følelser. Hvor mye vranglære det er der ute når det kommer til det å skulle være sterk.

Definisjonen av å være sterk for meg, er ikke noen som ikke tør å vise følelser. Det føles helt unaturlig for meg å skulle se på noen som sterke fordi de undertrykker noe som er så naturlig som å la kroppen uttrykke det som skjer i hjertet og i hjernen. Også er det noe med denne skammen vi ofte føler for å vise oss sårbare, både menn og kvinner. Det slo meg spesielt i det jeg sto på t-banen her tidligere i uka og var fortapt i egne tanker. I et øyeblikk hvor jeg helt glemte hvor jeg var og hvem var jeg sammen med, så merket jeg ikke at det var et par tårer som hadde trillet nedover kinnene mine. Jeg hadde blokkert ute hele verden og bare stått med egne tanker og egne følelser. I det jeg oppdaga hva som skjedde så følte jeg meg plutselig litt brydd, tørket tårene og så meg forsiktig rundt for å se om det var noen som så rart på meg. Det var en person som hadde sett meg, som jeg kunne se. Ei lita jente på kanskje fem år låste blikket sitt på meg og ga ikke slipp. Det var så mye nysgjerrighet og sympati i de øynene hennes, og i det hun ga meg et lite smil så følte jeg meg ikke brydd lenger. I det som varte i muligens ti sekunder, klarte jeg å få en så sterk og naturlig kontakt med ei lita fremmed som så meg akkurat der jeg var den dagen. Ei som ikke så på det å gråte som noe unaturlig, men heller ble nysgjerrig. I et lite smil så lå det så mye mer enn det som kanskje noen andre ville lagt merke til, fordi det var ikke ment for andre. Det var et lite øyeblikk mellom henne og meg.

Kort tid etter måtte jeg gå av banen og rusle hjemover. De som kjenner meg best vet at jeg er en smilende person, mesteparten av tida. Jeg er kronisk positiv, men også jeg har dårlige dager. Ville strengt talt ikke vært veldig menneskelig hvis ikke. Den dagen var ikke en god dag. Det var masse følelser ute og gikk. Masse tanker som ikke ville gi slipp. Jeg er ikke flink til å la meg selv ha dårlige dager, men av og til så trengs det. Det er lov å innrømme at man ikke har det bra, selv om det kanskje ikke er svaret til “Hvordan går det med de?” som de fleste forventer å få. La oss tillate oss selv å være tilstede, ikke bare i øyeblikkene, men også i følelsene.

Det er lov å vise følelser. Det er lov å gråte.

Det viktige er bare å ikke glemme det å finne tilbake til smilet igjen etterpå!

img_0968

 

Depresjon – Et skummelt ord

Temaet depresjon dukker med jevne mellomrom opp i media, men selv med stadig mer åpenhet rundt temaet så er det fortsatt lettere tabubelagt i private samtaler. Det kan være vanskelig for mange som lider av depresjon å innrømme det til sine nærmeste. En av de mest fremtredende grunnene til dette er ofte en frykt for å ikke bli forstått. At en ikke skal bli tatt seriøst og ende opp å bli et problem som skyves vekk. Det er også noe med det å fortelle sine problemer til de som kjenner en best, som plutselig gjør det så mye mer ekte.

Det er vel heller ikke å skyve under en stol at måten nordmenn ofte møtes av helsevesenet i slike tilfeller ikke gjør saken noe bedre.

Her er min historie:

For mange år siden fant jeg meg selv langt nede. Etter å ha slitt en stund på egenhånd med dette, valgte jeg å gå til min fastlege. Satt på det sterile venterommet med hamrende hjerte og svette håndflater som gned seg mot hverandre.

Så fort jeg sier dette høyt til noen, så blir det virkelig. Da kan jeg ikke ta det tilbake.

Navnet mitt ble ropt opp, og da jeg satt ukomfortabelt i den harde pasient stolen kom standard spørsmålet;

‘Så! Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?’

Kan du fortelle meg hva det er som gjør at jeg ikke klarer å være like positiv lenger? Kan du fikse meg? Kan du hjelpe meg? Hvorfor er jeg ikke meg selv lenger?

Istedenfor alle de tankene som fløy gjennom hodet mitt, kom det et stotrende svar hvor jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare hvordan jeg hadde det uten å måtte si ordet deprimert. En uendelig lang dans rundt grøten, men den endte til slutt med at jeg gikk fra legekontoret med et ark som var brettet to ganger. Da jeg kom hjem tok jeg det frem fra nederst i veska. Lenge stirra jeg på henvisningen til klinikken som spesialiserte seg for depresjon, før jeg kvinnet meg opp til å ta frem mobilen og taste inn nummeret. Summetonen skrek mot øret, og det var en indre kamp med meg selv for å ikke legge på.

Samtalen ble kort og da jeg la på følte jeg meg mer fortapt enn jeg hadde gjort før jeg satte meg på venterommet den dagen. Seks til åtte måneders ventetid. Det var det jeg ble møtt med i andre enden.

Jeg kan ikke gå som dette i et halvt år til! Ikke en måned til engang!

Det tok meg noen dager før jeg klarte å krabbe meg opp fra gropa jeg hadde falt nedi, men heldigvis for meg så fant jeg motivasjon i min motgang.

Jeg bestemte meg for at det jeg følte da var ikke meg! Jeg nektet å la min egen depresjon definere meg og holde meg nede. Koste hva det koste ville, så skulle jeg komme meg ut av det.

Det var ingen enkel reise, men det var en veldig lærerik en. En som jeg ikke ville vært foruten den dag i dag. Jeg fant min redning gjennom mange ting slått sammen. Litteraturen, hobbyer, selvoppdagelse, meditasjon, trening og gode samtaler med venner og familie. Dette var noe av det som hjalp meg ut av det, men mest av alt så var det nok det å bli komfortabel med det å innrømme at jeg ikke hadde det bra. At jeg var på et sted i livet mitt som var vanskelig, men også at jeg ikke hadde tenkt til å bli der.

Jeg sier ikke at man ikke skal få hjelp. Om en ikke klarer å finne veien ut av sitt eget personlige mørke, så burde en absolutt skaffe hjelp. Hjelp kan likevel komme i mange former, og det er viktig å holde øynene åpne for muligheter som kan være til hjelp. En skal også kjenne på magefølelsen. All hjelp som tilbys er ikke automatisk god hjelp. Omring deg med gode personer som ønsker det beste for deg, og som tør å være ærlige.

Når det er sagt, så tror jeg noe av det viktigste vi alle kan gjøre er det å tørre å snakke om hvordan vi egentlig har det. Å ha baller nok til å innrømme at man har det vanskelig, uten å være redde for å drepe stemninga.

Ordet depresjon kan virke stort og skremmende, men et skritt i riktig retning er å omfavne ordet og godta det for det det er. Et ord som forklarer en sinnstilstand som en ekstremt stor majoritet av befolkningen opplever på et eller annet tidspunkt i livet. Depresjon er noe du opplever, ikke en del av den du er som person!

La oss snakke sammen, dele sammen og være der for hverandre!

Det bare skjedde!

Det er noen ting som bare magisk gror på oss med årene. Noen ganger er det smaker, andre ganger er det interesser eller klesstiler. Tror nok det varierer ekstremt fra person til person, men jeg har hvert fall merket at det er enkelte ting som jeg hadde null interesse eller glede av da jeg var yngre, som jeg nå virkelig kan kose meg med. Også er det noen ting som jeg helt ubevisst gjør, men som jeg også kjenner igjen fra andre familiemedlemmer. La meg nevne noen av begge.

Vaske terapi

Noe av det aller kjedeligste jeg visste da jeg var liten var det å måtte rydde og vaske, men med årene så har jeg tydeligvis funnet en form for lettere meditasjon i det å vaske og ordne leiligheten. Plutselig så syns man det er deilig å stå med skurekluten og bøtte på en fridag mens en skrubber og ser at alt blir skinnende rent.

Bake kake søte

Det er ikke sånn at jeg ikke likte det å bake da jeg var liten, men at jeg skulle komme til å bake ting bare fordi jeg kjeder meg en kveld hadde jeg nok ikke trodd. Det viser seg likevel at det er noe jeg stadig gjør oftere, noe som kollegaer og venner ikke akkurat klager over. Så det betyr forhåpentligvis at en er sånn passe god til det også 🙂

Holde personlig konsert

Min farmor pleier alltid å nynne på forskjellige melodier når hun går rundt og ordner ting. Dette er noe som jeg alltid har syns at har vært utrolig koselig å høre på, og det har nok bakt seg inn som et herlig barndomsminne selv om jeg syns det er like kos den dag i dag. Nå har jeg også begynt å ta meg selv i å gjøre det samme selv, uten å egentlig være klar over det. Og jeg gjør det ikke bare hjemme for meg selv. Neida! Har tatt meg i å gjøre det på banen, jeg går rundt i skogen og på jobb mens jeg hjelper kunder. Trøster meg med at siden bikja ikke uler når jeg gjør det, så kan det ikke være så ille å høre på.

Grønne fingre

Moren min er av den typen som får alt til å gro. Hun plukker med seg avstikkere og frø fra alle mulige plasser, og huset hennes ser ut som en liten skog innvendig av og til. Dette var noe jeg ønsket å få til selv da jeg først flytta hjemmefra, men av en eller annen grunn ikke fikk til uansett hvor hardt jeg prøvde. På et tidspunkt klarte jeg å drukne en kaktus!

Men på et eller annet tidspunkt ble mine fingre grønne og nå vokser det ting hjemme hos meg. Jeg har ruccola og oregano i vinduskarmen, og andre koselige vekster rundt om kring som gjør leiligheten mer til et hjem.

**

Ikke veit jeg om det er gener, oppvekst eller rene tilfeldigheter som har gjort at dette har skjedd, men uansett hvor besynderlig det hele er så må jeg jo si at det er veldig interessant.

Lurer på hvilke andre kjente vaner jeg vil legge til meg ettersom årene kommer til å gå.

Venter i spenning!

img_0944

 

10 GRUNNER TIL AT HØSTEN ER FANTASTISK!

Det blir tidligere mørkt om kvelden, vi oppholder oss mer inne og temperaturene synker sakte, men sikkert. Vel temperaturene har jo faktisk vært ekstremt sommerlig de siste dagene, men snart vil vi nok merke endringen.

Jeg er fullstending klar over at det er mange som gruer seg til mørketida, men min kvalmende positivitet og jeg har slått oss sammen for å dele med dere 10 grunner til at høsten er fantastisk!

1. KAFFE, TE OG KAKAO!

Høsten er virkelig tida for å nyte varm drikke, om det så er hjemme hos deg selv eller ute på kafé. Så det er bare å hamstre opp dine favoritter og nyte, nyte, nyte!

Noen av mine favoritter er Bailey’s te fra Søstrene Grene, Spicy Indian Chai Tea fra Twinings og de forskjellige smakene av Yogi Tea (som også har en søt liten quote hengende på hver tepose). Kanskje er det tida for å prøve noe nytt i høst? Og det er også lov å unne seg noe litt sterkere oppi av og til også!

2. LESETID!

Mørketid betyr for de fleste av oss mer innetid også. Og hva er vel bedre enn å krølle seg opp under et teppe med en kopp med varmt i og en god bok? Nå er jo hver årstid lesetid for meg, men jeg leser ekstra mye på høsten og vinteren, og nyter det enda litt mer enn det jeg gjør ellers.

3. LA DEG SKREMME!

Med høsten så kommer Halloween og temaene for bøker og filmer har en tendens til å mørkne litt. Jeg merker hvert fall at jeg trekkes mer mot skumle filmer og skrekk i bøker i de mørkere årstidene enn ellers. Og det er jo litt godt å la seg selv skremme av og til. Ikke like lurt å gjøre rett før du skal ta kveldsturen med bikja, noe jeg tydeligvis aldri lærer av siden jeg gjør det igjen og igjen, og ender opp med å jogge hele veien. La oss kalle det tvungen trening.

donald-duck-reading-book-animation.gif

4. MYKE, VARME GENSERE!

Før den herlige tida med stygge julegensere (JA, jeg er en av de!) så kommer tida for gode varme høstgensere. Det er jo som å gå hjemmefra pakket inn i et godt pledd!

5. LEVENDE LYS!

Når det blir mørkt ute har man en ekstra god grunn til å tenne noen ekstra lys (eller bruke elektriske om du ønsker å gjøre det litt mer miljøvennlig) for å få litt ekstra god stemning hjemme. Ta deg tida til å være litt romlemantisk, enten sammen med noen eller i eget selskap.

6. FARGENE!

Jeg lar meg stadig fascinere av hvor vakker naturen er, men det kommer virkelig frem på høsten. Når bladene skifter til rødt, gult og oransje før de daler forsiktig ned og legger seg som et teppe på stien der vi går!

IMAG0347.jpg

7. HOPPE I VANNDAMMENE!

Det er så viktig å beholde den den barnslige gleden i seg, og en av de enkleste måtene å gjøre det på når det er høst er å ta på seg gummistøvlene, gå ut, finn en vanndam og HOPP I DEN!

8. TID FORAN PEISEN!

Nå er det ikke alle som er så heldige at de har en peis å kose seg foran, meg inkludert, men de fleste av oss kjenner noen som har en peis. Inviter deg selv på middag, ta med noen kubber og en flaske vin, så skal det nok bli en koselig kveld skal du se!

9. SUPPER OG GRYTER!

Høsten er den perfekte tida for varme supper og gryter. Om man er veganer, vegetarianer eller kjøtteter så er det så mange gode alternativer til høst inspirerte retter. I løpet av høsten vil det også dukke opp noen gode oppskrifter her på bloggen som dere kan prøve dere på!

10. HØSTKOS MED VENNER OG KJÆRE!

Nå er det jo sånn at tid til venner og kjære er noe man burde få til året rundt, men jeg tror nok det er ekstra viktig i de kalde, mørke månedene at man samles og viser kjærlighet til hverandre for å varme opp dagene. Lag varm drikke, varm mat og inviter de som betyr mest for deg hjem til en hyggelig kveld med levende lys og kanskje en skummel film. Gjør det til en helaften og nyt årstiden for det den er verdt!

yavtpae2570423dedae00683434670.gif

Hva er en ordentlig jobb?

“Du må huske å være flink på skolen så du får deg en ordentlig jobb når du blir stor!”

Høres ut som noe en hvilken som helst voksen kan si til et barn som kanskje ikke har motivasjonen helt oppe når det kommer til skolen, men jeg lurer på om de som sier slike ting er klar over hva slags press dem legger på små barn og deres fremtidstanker?

Her for en uke siden opplevde jeg å ha en hysterisk og gråtende åtteåring som, fordi han hadde slitt litt med å holde følge i timen, kalte seg selv dum og var redd for at han ikke kom til å få seg en “ordentlig” jobb når han blir voksen.

Jeg vil begynne med å sende ut noen strenge blikk og ord til den personen som har klart å sette denne idéen i hodet på en gutt som akkurat har begynt å fjerde klasse. Jeg vet ikke hvem du er, men jeg er ganske sikker på at du har null rett til å fortelle noen (barn eller voksne) hva som kvalifiseres som en “ordentlig jobb”. Har du en jobb? Ja? Da er det en ordentlig jobb! Ingen kan fortelle deg noe som helst annet. En jobb er ikke noe mer ordentlig om det ligger en master bak det, 10 år med erfaring eller om du akkurat har fått deg din første jobb som tenåring.

Så nå er det på tide at vi slutter å legge et så umenneskelig press på småbarn når det kommer til deres fremtid. Allerede har barna en tendens til å bli voksne alt for fort. Verden går så fort fremover at kanskje vi glemmer det at alt våre barn blir ubevisst utsatt for gjør at også de modner kjappere. Men vi hører det, og vi ser det. Motene sprer seg tidligere, jenter får mensen tidligere, gutter kommer i puberteten tidligere og alderen for seksuell debut er langt lavere enn det den var før. Kanskje nå, mer enn noen gang, er det viktig å passe på at barna får mulighet til å være barn så lenge som overhode mulig.

Det siste de trenger å bekymre seg over er at de ikke skal få seg en “ordentlig” jobb. Fokuset burde være på gleden av lærdom, spenningen rundt å utforske og eventyrlig kjærlighet for livet. La dem leke i skogen, klatre i trær og hviske bak ryggen til de voksne. Gi næring til den barnslige kreativiteten og gleden i å prøve. Fokuset burde mye heller være på å finne det barna elsker å drive med så de finner rette retning selv, og mye mindre på å ta siktet mot en retning langt frem i livet som vil gi mest trygghet og avkastning.

For min del håper jeg mye heller at min sønn skal jobbe med det han elsker, den dagen han kommer dit at han vet hva det er, enn at han skal legge all sin tid og energi i en eller annen jobb som kun er for pengene. Jeg håper han finner glede i å gjøre seg selv lykkelig og deler det med verden! Pengene kan bare ta en et visst stykke, og selvfølgelig gjøre mange ting enklere, men når alt kommer til alt er det lidenskapen og hjertet som vil ta en til den plassen en hører hjemme!

IMG_0211 (1)