Jeg føler meg som en ku.

Jeg har flere ganger vært klar til å gi opp, kaste inn håndkle, legge ned fabrikken eller hva man nå enn kaller det. Jeg har mistet motet flere ganger og følt at jeg ikke klarer å levere. Hvorfor fortsette når det gang på gang får et dårlig resultat? Jeg har gråtet, hatt blodige sår, vært så trøtt at jeg sovner så fort jeg lukker øynene, men for hva da? For gleden? For kosen? eller for nærheten?
Første gang jeg gikk gjennom dette var for snart 5 år siden etter at vi hadde fått vår første datter. Da var alt nytt for meg, og jeg stresset kanskje mer med det enn jeg gjør nå. De førte til at jeg sluttet etter 5 uker. Da gikk vi over til andre alternativer for mat. Isabell ville ikke ha puppemelk lenger så da måtte vi ty til morsmelkerstatning. Og jeg kan helt ærlig si at jeg ikke er skuffet eller lei meg for det i det hele tatt.

Jeg snakket med en del helsesøstre på den tiden og ved møte av den 4 eller 5 helsesøstera fikk jeg endelig forståelse og “godkjenning” til å kun gi flaske til Isabell. De første jeg snakket med var veldig pågående og nesten krevde at jeg måtte amme, “for det er det beste for barnet” sa de hele tiden. Det endte til slutt med at jeg bare gjorde som jeg ville å og gå Isabell flaske, for det var ikke verdt det for meg. Det var ikke verdt alt stresset det medførte å amme, når jeg åpenbart ikke hadde nok melk. Jentungen gikk lite opp i vekt og var sulten hele tiden. Etter at vi begynte med flaske og erstatning gikk vekta opp og ungen var ikke konstant sulten.

Denne gangen er det annerledes heldigvis. Jeg har kunnet amme Julie fra dag 1 og det er jeg selvfølgelig stolt over, MEN. Og det er et ganske stort MEN, jeg liker ikke å amme. Det er nesten så jeg er på nippet til å hate det. Det er ikke koselig, vidunderlig og fantastisk som mange beskriver det som. Jeg misliker det sterkt av forskjellige grunner, og det er ikke fordi det kanskje er lettere å gi flaske. Det er mest fordi jeg synes det er gørr kjedelig, og koser meg overhode ikke. Jeg synes også det er trist at Julie blir syk av melka mi dersom jeg er uheldig å får i meg melkeprodukter. Jeg synes ammebh’er ubehaglige å ha på, de finnes ikke sexy og for at det ikke skal lekke for mye om natten må jeg sove med bh, hvis ikke ender det opp med at vi har en stor våt flekk på madrassen og våt dyne. Melkespreng er heller ikke særlig gøy.

Men jeg gir ikke opp, jeg stresser ikke med ammingen, ei heller ikke med vektoppgangen til Julie, selv om den er noe treg. Hun er en veldig våken, blid og fornøyd baby som prater og pludrer mye. Jeg har også en samboer som er flink til å oppmuntre meg de gangene jeg har gitt uttrykk for at jeg vil gi meg med ammingen. Han er ufattelig tålmodig og klager ikke, selv om han også nå ufrivillig har blitt melkefri han også.

 

Ikke gift med puppene dine…

For en stund siden satte Christina og jeg kursen mot Bødalen, for en liten prat med min mormor. Vi hadde fått lov til å komme å stille de spørsmålene vi måtte ha om brystkreft.  Det ble en lang og hyggelig prat, og vi fikk svar på alt vi lurte på.

I april 2002 dukket det opp et brev i postkassen til mormor. Det var en innkalling til mammografi, en jevnlig kontroll hun ble kalt inn til. Denne gangen var hun ikke helt sikker på om hun kunne dra på grunn av økonomien. det var den vedlagte giroen som ble vendepunktet, og bestemte seg for å dra.

puppen bel most flat og fotografert og resultatene skulle komme senere. Etter noen dager fikk hun en telefon om at hun måtte komme tilbake å ta nye bilder fordi de andre ikke ble bra nok. Ny runde med puppemos, ny vente runde på resultatene. Så ringte telefonen, hun måtte inn igjen, men denne gangen var det ingen forklaring på hvorfor.

Inne på kontoret til legen kom beskjeden alle håper de aldri vil få. Mormor hadde en kreft svulst i venstre pupp. Hun fikk beskjed om å tenke på om hun ville ta vekk helepuppen eller bare kulen. Etter en del informasjon fra legen, satte hun seg i bilen, rullet seg en røyk slik hun pleide, tente den og vippet ned solskjermen og så seg selv i speilet.

“Her sitter du og har nettopp fått vite at du har kreft, også sitter du her å røyker.”

Hun hadde spørsmål om hun ville ta ut sykemelding frem til operasjonen, men sta som hun er, takket hun nei, for hun skulle da på jobb. Veien til jobb ble kjørt på ren vane, og som kanskje er forståelig, husker hun ikke mye fra selve bilturen. Noen dager etter var det tid for ny konsultasjon, men denne gangen var yngste dattera hennes med. “4 ører bedre enn 2, hadde legen sagt.”. Mormor hadde bestemt seg for å fjerne puppen helt. Operasjonen ble satt 2 uker frem i tid og mormor ble sykemeldt frem til det. Tiden før operasjonen bli tilbrakt hjemme hos yngste dattera og familien. Alt gikk bra, selv om det var mye tanker og følelser.

En dag som mormor satt i stua, klarte hun ikke å holde tåren inne lenger. Det yngste barnebarnet kom inn i stua og fikk se at mormor gråt. “Er du lei deg mormor?” spurte han. “Nei, det er ikke så lett.” hadde hun svart. Han så på henne en stund.” Snart kommer pappa og da blir alt bra igjen.” sa han til slutt. Med ett forsvant tårene  og ble erstattet med latter.

Operasjonsdagen sto for tur og mormor ble etter noen timer en pupp fattigere. På sykehuset delte hun rom med en annen dame som også hadde hatt brystkreft. Damen var alene om sin situasjon, fordi hun ikke turte å si det ut høyt. Hun var redd for at det hele ble skikkelig virkelig hvis hun sa at hun hadde kreft. Men etter kort tid på samme rom som mormor begynte hun å presentere seg selv på følgende måte. “Hei, jeg heter… og jeg har kreft.”

Noen dager etter operasjonen hadde en pleier kommet inn på rommet og sagt til mormor. “Du kan få dusje, men du må ikke bli våt.” Mormor stusset litt på utsagnet, men takket pent nei siden hun skulle hjem samme dagen, så hun ville heller dusje hjemme.

Alt hadde gått bra etter operasjonen og mormor er helt kreft fri. Hun har jevnlige mammografier, selv om de var hyppigere den første tiden etter operasjonen. Hun får tilpasset en ny pupp ca en gang i året, og det er vist en del og velge i av fasonger, størrelser, farger osv.

Et drøyt halv år etter at mormor ble operert, fikk tvilling søsteren hennes påvist brystkreft i høyre puppen. Slik som mormor hadde hun fått valget om hun ville bare fjerne kulen eller ta vekk hele puppen. Hun hadde nølt litt og helte mest mot å bare fjerne kulen, fordi hun var gift og hadde jo ikke lyst til at mannen hennes skulle få et annet syn på henne med en pupp mindre.

Mannen hadde bare ett svar. ” jeg er ikke gift med puppene dine, jeg er gift med deg.”

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om min erfaring og oppfatting av å ha en mormor som har hatt bryst kreft.

Pupper på utlån.

Oktober er en måned med mye fokus på pupper. Store, små, fast, slappe, hengende, melkesprengte, friske og noen ganger syke. Det er dessverre de sist nevnte  det stort fokus på denne måneden. Byer rundt om i Norge og deler av verden blir pyntet med rosa innslag her og der. Oktober er viet til brystkreft.

Siden vi har totalt 8 pupper fordelt på oss fire jentene føler vi jo at dette er et ganske relevant tema og ta opp. Ingen av oss er leger eller eksperter på området så det ville vært feil å lage et innlegg som omhandler statistikker osv. Siden ingen av oss heldigvis har hatt brystkreft, kan vi heller ikke sette oss inn i hvordan det er å ha det eller å ha hatt det.

Jeg har opplevd at et nært familiemedlem har hatt brystkreft, og selv om det er et alvorlig tema som ofte er knyttet til sorg og vonde følelser, har jeg aldri følt at det har vært et tabu emne i min familie. Mormor ble diagnosert med brystkreft i 2000, og valgte da å fjerne venstre puppen.

Jeg har ingen vonde minner fra denne tiden, men sitter igjen med et spesielt humoristisk minne fra dette. Da jeg gikk på ungdomsskolen og skulle på mitt først ball. Jeg hadde ikke mye å tilby i puppeverden på den tiden med min 70A bh som fortsatt var litt stor for meg. Ganske så flatt i frontpartiet med andre ord. Og da jeg skulle på ball var det helt klart litt sårt for meg at kjolen min ikke satt lite fint over puppene som på mange av mine klassevenninner. jeg husker ikke helt hvem som sa det, men følgende utsagn henger igjen fortsatt.

“Du kan jo bare låne mormor og tante side pupper da.”