Tag: livet

Jeg var rett og slett helt tom for følelser.

Helene2 Comments

Dette er en innlegg jeg på mange måter har gruet meg veldig for å skrive. Det er kanskje tabu å skrive dette og jeg er sikker på at det er mange som overhode ikke er enige med meg og kanskje til og med blir sinte av dette innlegget, men jeg klarer bare ikke la være. Nå har jeg følt på dette for lenge og idag fikk jeg bekreftet for meg selv at dette var bare noe jeg måtte skrive om.

Jeg mangler overhode ikke sympati eller … for de involverte, men jeg klarer ikke føle like sterkt behov for å hjelpe eller trangen til å gråte bare fordi noe forferdelig har skjedd i samfunnet vårt. For 6 år siden skjedde noe som ikke skulle ha skjedd, det er det ingen tvil om. En ondsinnet mann kledde seg ut som en politimann og tok seg til Utøya med ferjen MS «Thorbjørn», for angivelig å «gjennomføre en kontroll i forbindelse med det nylige bombeattentatet i Oslo», som han selv sto bak. Han ankom til Utøykaia i en sølvgrå varebil, viste legitimasjon, sa at han var utsendt for å sjekke sikkerheten, og at dette var ren rutine i forbindelse med angrepet. Breivik var ikledd skuddsikker vest og bevæpnet med en pistol av typen Glock 34 og en rifle av typen Ruger Mini-14 med kikkertsikte. Han drepte alt i alt 77 mennesker, mange mennesker ble skadd og veldig mange sitter igjen med ekstremt vonde minner etter denne dagen for 6 år siden. Ikke bare de som selv var på øya eller i regjeringskvartalet den dagen men også alle de som var til stedet for å hjelpe og ivarta sjokkerte, redde og skadde ungdommer, barn og voksne. Jeg er sikker på at alle innvolverte sitter igjen med en ubeskrivelig redsel og angst etter det de har sett og opplevd.

Jeg har lest om og hørt om mange i etterkant, som gråter bare ved tanken på det som skjedde den dagen, selv om de bare har “opplevd” det via media og historier. Jeg forstår godt at noen er lettere påvirkelige enn andre når slike ting skjer. Men jeg er desverre ikke en av dem. Det er klart jeg blir lei meg og sint når èn mann tar livet av så mange mennesker.  Men jeg føler ikke behovet for å gråte ved minnesmerke eller tenne lys hvert år på den datoen det skjedde. Jeg synes det er godt at det finnes ett minnesmerke og ett felles samlingspunkt for de pårørende. Og jeg synes det er fint å se det blomsterhavet som oppstår ved årsdagene.

Idag da jeg kjørte eldste datteren min til Hønefoss for helge besøk hos tanta si, stoppet vi ved Utøykaia. På vei dit fortalte jeg datteren min kort om hva som hadde skjedd der, og svarte på spørsmålene hun eventuelt hadde. Da vi stoppet bilen ved kaia, forventet jeg at jeg ville få et litt sterkere behov for å gråte eller vise mer følelse for hva som hadde skjedd akkuratt der vi sto. Men jeg klarte ikke helt og føle noe. Jeg var rett og slett helt tom for følelser. Jeg vet jo godt at på akkuratt denne plassen ble det utført livreddene arbeid av så mange mennesker, og at i vannet var det over 200 ungdommer som flyktet for livet mens skytingen pågikk på øya. Men selv når jeg var der idag og så stedet med egene øyne klarte jeg ikke helt å bry meg. Misforstå meg rett, jeg er ekstremt lei meg for det som har skjedd, men jeg tror at fordi jeg ikke er en direkte pårørende selv så klarer jeg ikke helt å sette meg inn i hva jeg bør føle.

Jeg føler at det ofte kan bli ett press fra media og andre at man skal sette livet litt på vent og gråte sammen med alle andre når det skjer slike ting. Men hvorfor skal jeg det? Hvorfor skal jeg, som ikke kjente noen av de som ble skadet eller drept gråte eller sørge. Det høres kanskje rart ut for noen men jeg er ikke bygd slik. Det er ikke det at jeg ikke viste medfølelse i dagene etter at dette skjedde. Jeg gikk i blomstertog og jeg la ned blomster utenfor domkirken i Oslo.  Men jeg føler ikke for å makere dagen hvert år, det er ikke min greie.

Jeg ønsker alle pårørende og de innvolverte alt godt i fremtiden og håper ikke å ha tråkket noen på tærne. Jeg er lei meg for det som har skjedd, men for meg gikk livet sin vandte gang uken etter hendelsen.

Kilder wikipedia.

Våre veier skilles her…

Christina de VriesLeave a comment

Livet er en lang og uforutsigbar vei å gå. En som plutselig svinger seg inn i kratt og ukjent terreng, noen ganger vil den tvinge deg til å velge og andre ganger vil du bli dratt inn på en av stiene uten å være helt klar over det. Av og til vil en også ende opp med å finne seg i enden av en blindvei, eller ende opp med å gå rundt i sirkler på ukjente stier og ende opp akkurat der man startet.

Det er ikke alltid like lett å kjenne igjen alle tegnene på at man er på vei til å gå ned en blindvei som en har gått opptil flere ganger før. Man tar på seg et stort smil, sekken med alt en tror en trenger og man begir seg ut på veien. Underveis så vil en kjenne at det trekker litt i den lille magefølelsen som sier deg at kanskje det beste ville være å snu, men likevel så fortsetter en å gå, i håp om at det som møter en rutt neste sving vil gjøre turen verdt det. Du ender opp med å gå og gå. Bagasjen veier stadig tyngre og smilet er ikke like lett å holde oppe. Og når en virkelig får følelsen av at man har gått stien tidligere og veit hvordan den ender så har man to valg. Man kan enten fortsette, i håpet om at det ikke er slik som en husker at det var sist gang. Eller man kan snu og velge en annen sti for å komme seg videre.

Det er ikke lenge siden jeg ble invitert med på en velkjent gåtur. Jeg sto der og var egentlig klar, men likevel så var det noe som fikk meg til å ikke være sikker. Noen skritt inn på stien og jeg kjente at det var noe som ikke var helt som det burde. Alle ordene jeg hadde blitt servert om hva turen kunne bli hørtes så fantastiske ut, så lovende, men hva var oddsen for at ikke denne velkjente stien ville vise seg å ikke være en blindvei denne gangen, slik som tidligere?

Enda noen skritt videre gikk jeg og etter å ha beveget meg veldig forsiktig frem kom jeg til et sted hvor veien krysset seg. Jeg kjente igjen den ene av de to. Det var den jeg hadde optimistisk vandret før og ved et par tilfeller gått meg vill før jeg fant tilbake. Trærne hvisket nye løfter om hva som muligens ventet der fremme. Viste meg bilder av hva jeg ønsket å finne på veien og det hadde vært veldig lett å falle for det. Det hadde vært så lett å bare fortsette å gå, men det var noe som knøt seg så veldig i meg. Det var noe jeg kjente igjen i alle stemmene som smøg seg rundt i skogen, i alle løftene som kom regnende ned som løse løv, og i dem så så seg alt som hadde vært og hvor vanskelig det hadde vært å finne veien tilbake etter å ha gått seg vill og blitt fanget midt i skogen.

Med blanke øyne spurte jeg skogen om det kom til å bli som før. Jeg ba om et ærlig svar på hva som egentlig kom til å møte meg i enden av stien, og svaret jeg fikk var nettopp det. Det var ærlig og smertefullt, men akkurat det jeg trengte. Det var på tide å velge en ny sti å vandre, men før jeg kunne gå videre var det noe som måtte gjøres. Fra alle de snakkende trærne spurte jeg pent om å få en gren, og hver av dem skulle inneholde en historie fra stien jeg før hadde vandret. De delte gladelig ut, og med dem bygget jeg et gjerde. Et som skulle passe på at jeg ikke klarte å vandre inn på den ved en feiltagelse. En som fylt av minner ville samles opp til det ærlige svaret som alltid vil få meg til å gå en annen vei istedenfor å se tilbake. Midt på gjerdet hang jeg et skilt før jeg snudde meg og gikk videre. På vei inn i en sti full av kratt som jeg aldri har vandret før, snudde jeg meg en siste gang og kunne såvidt lese mine egne ord i det fjerne.

“Våre veier skilles her…”

img_0196-2

Det er lov å gråte!

Christina de VriesLeave a comment

I det siste har jeg hatt en del interessante samtaler med venner og nære om det å uttrykke følelser, og spesielt det å kunne innrømme at man ikke har det så bra. Om hvor vanskelig det er, spesielt for menn, å tillate seg selv å vise sårbare følelser. Hvor mye vranglære det er der ute når det kommer til det å skulle være sterk.

Definisjonen av å være sterk for meg, er ikke noen som ikke tør å vise følelser. Det føles helt unaturlig for meg å skulle se på noen som sterke fordi de undertrykker noe som er så naturlig som å la kroppen uttrykke det som skjer i hjertet og i hjernen. Også er det noe med denne skammen vi ofte føler for å vise oss sårbare, både menn og kvinner. Det slo meg spesielt i det jeg sto på t-banen her tidligere i uka og var fortapt i egne tanker. I et øyeblikk hvor jeg helt glemte hvor jeg var og hvem var jeg sammen med, så merket jeg ikke at det var et par tårer som hadde trillet nedover kinnene mine. Jeg hadde blokkert ute hele verden og bare stått med egne tanker og egne følelser. I det jeg oppdaga hva som skjedde så følte jeg meg plutselig litt brydd, tørket tårene og så meg forsiktig rundt for å se om det var noen som så rart på meg. Det var en person som hadde sett meg, som jeg kunne se. Ei lita jente på kanskje fem år låste blikket sitt på meg og ga ikke slipp. Det var så mye nysgjerrighet og sympati i de øynene hennes, og i det hun ga meg et lite smil så følte jeg meg ikke brydd lenger. I det som varte i muligens ti sekunder, klarte jeg å få en så sterk og naturlig kontakt med ei lita fremmed som så meg akkurat der jeg var den dagen. Ei som ikke så på det å gråte som noe unaturlig, men heller ble nysgjerrig. I et lite smil så lå det så mye mer enn det som kanskje noen andre ville lagt merke til, fordi det var ikke ment for andre. Det var et lite øyeblikk mellom henne og meg.

Kort tid etter måtte jeg gå av banen og rusle hjemover. De som kjenner meg best vet at jeg er en smilende person, mesteparten av tida. Jeg er kronisk positiv, men også jeg har dårlige dager. Ville strengt talt ikke vært veldig menneskelig hvis ikke. Den dagen var ikke en god dag. Det var masse følelser ute og gikk. Masse tanker som ikke ville gi slipp. Jeg er ikke flink til å la meg selv ha dårlige dager, men av og til så trengs det. Det er lov å innrømme at man ikke har det bra, selv om det kanskje ikke er svaret til “Hvordan går det med de?” som de fleste forventer å få. La oss tillate oss selv å være tilstede, ikke bare i øyeblikkene, men også i følelsene.

Det er lov å vise følelser. Det er lov å gråte.

Det viktige er bare å ikke glemme det å finne tilbake til smilet igjen etterpå!

img_0968

 

​Det var ikke nok…

HeleneLeave a comment

For en stund siden skrev jeg om mitt nye eventyr og min vei til å bli tynnere. Jeg er på god vei til å bli lettere og smalere her og der, men det har stoppet opp litt. Jeg har ikke gått ned like mye som jeg hadde håpet til nå og det kommer til å bli vanskeligere og nå målet sitt innenfor den tiden vi har satt.

Nå tenker de fleste at jeg kanskje har gitt opp alt, men nei det har jeg ikke. Jeg definitivt gått ned noe i vekt, men treningen har blitt lagt litt på hylla, da det gjør mer vondt for kroppen enn godt for øyeblikket. Jeg har blitt smalere rundt lår, legger og armer, men magen derimot har nok blitt litt større. Om du ikke har lagt sammen to og to allerede så kan jeg gi et lite hint ved hjelp av et bilde tatt 24. Juni i år.

received_10156974897255304.jpeg

Depresjon – Et skummelt ord

Christina de VriesLeave a comment

Temaet depresjon dukker med jevne mellomrom opp i media, men selv med stadig mer åpenhet rundt temaet så er det fortsatt lettere tabubelagt i private samtaler. Det kan være vanskelig for mange som lider av depresjon å innrømme det til sine nærmeste. En av de mest fremtredende grunnene til dette er ofte en frykt for å ikke bli forstått. At en ikke skal bli tatt seriøst og ende opp å bli et problem som skyves vekk. Det er også noe med det å fortelle sine problemer til de som kjenner en best, som plutselig gjør det så mye mer ekte.

Det er vel heller ikke å skyve under en stol at måten nordmenn ofte møtes av helsevesenet i slike tilfeller ikke gjør saken noe bedre.

Her er min historie:

For mange år siden fant jeg meg selv langt nede. Etter å ha slitt en stund på egenhånd med dette, valgte jeg å gå til min fastlege. Satt på det sterile venterommet med hamrende hjerte og svette håndflater som gned seg mot hverandre.

Så fort jeg sier dette høyt til noen, så blir det virkelig. Da kan jeg ikke ta det tilbake.

Navnet mitt ble ropt opp, og da jeg satt ukomfortabelt i den harde pasient stolen kom standard spørsmålet;

‘Så! Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?’

Kan du fortelle meg hva det er som gjør at jeg ikke klarer å være like positiv lenger? Kan du fikse meg? Kan du hjelpe meg? Hvorfor er jeg ikke meg selv lenger?

Istedenfor alle de tankene som fløy gjennom hodet mitt, kom det et stotrende svar hvor jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare hvordan jeg hadde det uten å måtte si ordet deprimert. En uendelig lang dans rundt grøten, men den endte til slutt med at jeg gikk fra legekontoret med et ark som var brettet to ganger. Da jeg kom hjem tok jeg det frem fra nederst i veska. Lenge stirra jeg på henvisningen til klinikken som spesialiserte seg for depresjon, før jeg kvinnet meg opp til å ta frem mobilen og taste inn nummeret. Summetonen skrek mot øret, og det var en indre kamp med meg selv for å ikke legge på.

Samtalen ble kort og da jeg la på følte jeg meg mer fortapt enn jeg hadde gjort før jeg satte meg på venterommet den dagen. Seks til åtte måneders ventetid. Det var det jeg ble møtt med i andre enden.

Jeg kan ikke gå som dette i et halvt år til! Ikke en måned til engang!

Det tok meg noen dager før jeg klarte å krabbe meg opp fra gropa jeg hadde falt nedi, men heldigvis for meg så fant jeg motivasjon i min motgang.

Jeg bestemte meg for at det jeg følte da var ikke meg! Jeg nektet å la min egen depresjon definere meg og holde meg nede. Koste hva det koste ville, så skulle jeg komme meg ut av det.

Det var ingen enkel reise, men det var en veldig lærerik en. En som jeg ikke ville vært foruten den dag i dag. Jeg fant min redning gjennom mange ting slått sammen. Litteraturen, hobbyer, selvoppdagelse, meditasjon, trening og gode samtaler med venner og familie. Dette var noe av det som hjalp meg ut av det, men mest av alt så var det nok det å bli komfortabel med det å innrømme at jeg ikke hadde det bra. At jeg var på et sted i livet mitt som var vanskelig, men også at jeg ikke hadde tenkt til å bli der.

Jeg sier ikke at man ikke skal få hjelp. Om en ikke klarer å finne veien ut av sitt eget personlige mørke, så burde en absolutt skaffe hjelp. Hjelp kan likevel komme i mange former, og det er viktig å holde øynene åpne for muligheter som kan være til hjelp. En skal også kjenne på magefølelsen. All hjelp som tilbys er ikke automatisk god hjelp. Omring deg med gode personer som ønsker det beste for deg, og som tør å være ærlige.

Når det er sagt, så tror jeg noe av det viktigste vi alle kan gjøre er det å tørre å snakke om hvordan vi egentlig har det. Å ha baller nok til å innrømme at man har det vanskelig, uten å være redde for å drepe stemninga.

Ordet depresjon kan virke stort og skremmende, men et skritt i riktig retning er å omfavne ordet og godta det for det det er. Et ord som forklarer en sinnstilstand som en ekstremt stor majoritet av befolkningen opplever på et eller annet tidspunkt i livet. Depresjon er noe du opplever, ikke en del av den du er som person!

La oss snakke sammen, dele sammen og være der for hverandre!

Den tapte lyden

Christina de VriesLeave a comment

Hun satt på terrassen og så utover den store hagen som strakk seg ned til den lille elva som beveget seg forsiktig forbi. Håpefullt og ventende studerte hun hver meter, men mest av alt lyttet hun. Ørene søkte etter lyden som hadde vært med henne så lenge hun kunne huske. En som fikk det grønne gresset og den snikende elven til å føles som hjemme. Minuttene passerte i stillhet, og hvert sekund som viste seg å være stille virket som strakk seg lenger og lenger inn i en fortapt evighet. Kunne det være at det hadde blitt borte? Noe med akkurat den dagen?

Innerst inne visste hun at det hadde ikke noe med dagen å gjøre, for det hadde vært stille i flere dager. Plutselig en dag hadde det forsvunnet og etter den dagen hadde hun utålmodig ventet på at den skulle komme tilbake, men hun ventet forgjeves for noe som ikke kom tilbake.

En dråpe saltvann av savn trillet i det hun innså at hun alderen hadde tatt henne. Hun kom aldri til å høre gresshoppene synge igjen.

 

©Christina de Vries

Vi hadde singel klistra i panna!

Christina de VriesLeave a comment

Forrige helg dro jeg (sammen med to andre) på den såkalte Sukker festen. For de som ikke kjenner til dette så er det da en fest for single som er medlemmer av datingsiden www.sukker.no som de arranger en gang i året.

Allerede da jeg kjøpte billetten for noen måneder siden så hadde jeg litt blanda tanker om det hele. Nysgjerrig på hele opplegget så klart, men også skeptisk til hvordan dette ville utarte seg. Det var jo ganske tydelig at det hadde potensiale til å bli ekstremt kleint. Da dagen for festen endelig var kommet merka jeg at jeg var mer skeptisk enn noe annet, men inngangen var jo betalt for og jeg hadde allerede avtalt å møte de andre, så jeg kom meg hjem fra jobb, tok en øl og gjorde meg fest fin. Da jeg endelig kom meg ut døra og møtte de jeg skulle gå sammen med, så var jeg mer klar for kveldens kommende hendelser.

Vi ankom utestedet, billettene våre ble scannet og vi ble fotografert. Bildene skulle brukes sånn at de som var på festen kunne se hvem andre som var de av høyest matchende score (etter svar på nettsidens omfattende personlighetstest) og da også ha ansikter å se etter.

Håpefull sjekka jeg appen etter en liten stund, men kan ikke si jeg var videre imponert over matchene mine. Det viste seg at mer enn gode 50% av de som hadde høy score med meg var godt oppi førtiåra. Sier ikke at ikke det er en fin alder og at mannfolka i den aldersgruppa også kan være fryktelig så tiltrekkende, men er ikke helt det jeg er på utkikk etter kan du si.

Jeg kom i prat med noen interessante mennesker, men for det meste så hadde jeg kleine avvisninger av menn som var enten alt for gamle eller som hadde lagt igjen de sosiale antennene sine ute på vidda et eller annet sted. Det virket også som en ekstremt stor andel av de som prata med meg hadde en merkelig greie på rødhårede. Jeg har aldri i mitt liv blitt spurt så mye om min egen hårfarge. Og bakdelen med en fest som dette er at du kan ikke skylde på en kjæreste som sitter hjemme for å få dem til å trekke seg unna, for vi hadde jo alle SINGEL klistra i panna ved å være der.

Kvelden fortsatte likevel med noen øl, mye latter og dans, men på et eller annet tidspunkt da stadig flere begynte å finne hverandre rundt i lokalene, så følte jeg meg plutselig litt alene. Jeg tok meg selv i det og undret over hvorfor jeg skulle føle meg så ensom enda jeg var omringet av mennesker, men valgte å skyve det unna for å heller fokusere på å ha det gøy med de jeg hadde dratt dit med.

Litt senere (etter et par kleine episoder) valgte vi å reise videre til et utested for vanlig dødelige og danse våre siste danser der før kvelden var over.

Er vel ikke vanskelig å gjette seg til at det ikke ble noen kjærlighet ved første blikk den kvelden.

Kanskje er jeg rett og slett ikke klar for å leite etter noen på den måten, at jeg hadde forventa noe helt annet eller at jeg bare følte meg litt ekskludert fra den gjensidige gleden som jeg så at skjedde rundt meg. Ikke veit jeg, men det er hvert fall sikkert at jeg føler at hele opplegget var veldig spesielt med velding mange merkelige karakterer. Noen var hyggelige, andre var ikke. Noen var kjekke og andre var ikke. Og når alt kom til alt så var det kanskje bare som en vanlig tur på byen.

Jeg hadde nok forventa mer av en Sukker fest er jeg redd, og jeg er usikker på om jeg vil bli med på neste om et år.

Men frem til det så holder jeg meg unna singelfester og tar det veldig piano. Skjer det noe, så skjer det noe. 14462773_10157434263255316_6980616330984852996_n

Det bare skjedde!

Christina de VriesLeave a comment

Det er noen ting som bare magisk gror på oss med årene. Noen ganger er det smaker, andre ganger er det interesser eller klesstiler. Tror nok det varierer ekstremt fra person til person, men jeg har hvert fall merket at det er enkelte ting som jeg hadde null interesse eller glede av da jeg var yngre, som jeg nå virkelig kan kose meg med. Også er det noen ting som jeg helt ubevisst gjør, men som jeg også kjenner igjen fra andre familiemedlemmer. La meg nevne noen av begge.

Vaske terapi

Noe av det aller kjedeligste jeg visste da jeg var liten var det å måtte rydde og vaske, men med årene så har jeg tydeligvis funnet en form for lettere meditasjon i det å vaske og ordne leiligheten. Plutselig så syns man det er deilig å stå med skurekluten og bøtte på en fridag mens en skrubber og ser at alt blir skinnende rent.

Bake kake søte

Det er ikke sånn at jeg ikke likte det å bake da jeg var liten, men at jeg skulle komme til å bake ting bare fordi jeg kjeder meg en kveld hadde jeg nok ikke trodd. Det viser seg likevel at det er noe jeg stadig gjør oftere, noe som kollegaer og venner ikke akkurat klager over. Så det betyr forhåpentligvis at en er sånn passe god til det også 🙂

Holde personlig konsert

Min farmor pleier alltid å nynne på forskjellige melodier når hun går rundt og ordner ting. Dette er noe som jeg alltid har syns at har vært utrolig koselig å høre på, og det har nok bakt seg inn som et herlig barndomsminne selv om jeg syns det er like kos den dag i dag. Nå har jeg også begynt å ta meg selv i å gjøre det samme selv, uten å egentlig være klar over det. Og jeg gjør det ikke bare hjemme for meg selv. Neida! Har tatt meg i å gjøre det på banen, jeg går rundt i skogen og på jobb mens jeg hjelper kunder. Trøster meg med at siden bikja ikke uler når jeg gjør det, så kan det ikke være så ille å høre på.

Grønne fingre

Moren min er av den typen som får alt til å gro. Hun plukker med seg avstikkere og frø fra alle mulige plasser, og huset hennes ser ut som en liten skog innvendig av og til. Dette var noe jeg ønsket å få til selv da jeg først flytta hjemmefra, men av en eller annen grunn ikke fikk til uansett hvor hardt jeg prøvde. På et tidspunkt klarte jeg å drukne en kaktus!

Men på et eller annet tidspunkt ble mine fingre grønne og nå vokser det ting hjemme hos meg. Jeg har ruccola og oregano i vinduskarmen, og andre koselige vekster rundt om kring som gjør leiligheten mer til et hjem.

**

Ikke veit jeg om det er gener, oppvekst eller rene tilfeldigheter som har gjort at dette har skjedd, men uansett hvor besynderlig det hele er så må jeg jo si at det er veldig interessant.

Lurer på hvilke andre kjente vaner jeg vil legge til meg ettersom årene kommer til å gå.

Venter i spenning!

img_0944

 

Noe som går…

Christina de VriesLeave a comment

DSC00542red.jpg

Vi hører vel stadig om at det er noe som går når det kommer til sykdom, og det jeg hører at er det som går om dagen er forkjølelse/influensa.

Da jeg var liten var jeg syk hele tida. Jeg fikk skikkelig influensa minst 2 ganger i året. Så ofte at da jeg hadde kyssesyken så gikk det oss hus forbi fordi vi tok det for gitt at det var en kraftig influensa. Ikke før jeg fikk reaktivert kyssesyken (ja, man kan visst få det flere ganger) fikk jeg vite at jeg allerede hadde hatt det før.

Det var ikke før jeg var rundt 24 at jeg fikk fjernet mandlene mine, som er en lang og helt annen historie som jeg heller sparer til en annen gang. Det positive med dette er at etter de ble fjernet så er det så ytterst sjeldent at jeg blir skikkelig forkjøla eller får influensa. Det har vært en lettelse, så til de grader. Likevel så har jeg nå klart å pådra meg detta monsteret som driver å går om dagen.

Feberen er på plass, nesa renner og hodet kjennes ut som en stor ballong som snart kommer til å sprekke.

Prøvde meg optimistisk tilbake på jobb i dag etter to dager hjemme, men da klokka ble 12.30 så måtte jeg kaste inn teppet og innse at jeg hadde ingenting der å gjøre. Så jeg satte meg på banen, retning hjem hvor jeg nå har pakket meg godt under pleddet, tatt et par smertestillende og skifter mellom å sove og å lese. Så det er min dag i dag, og mest sannsynlig de neste dagene.

Noe som går kom på besøk og tok seg til rette. Så nå serverer jeg den te og håper den reiser videre så fort som mulig!

dsc00541red

 

 

10 GRUNNER TIL AT HØSTEN ER FANTASTISK!

Christina de VriesLeave a comment

Det blir tidligere mørkt om kvelden, vi oppholder oss mer inne og temperaturene synker sakte, men sikkert. Vel temperaturene har jo faktisk vært ekstremt sommerlig de siste dagene, men snart vil vi nok merke endringen.

Jeg er fullstending klar over at det er mange som gruer seg til mørketida, men min kvalmende positivitet og jeg har slått oss sammen for å dele med dere 10 grunner til at høsten er fantastisk!

1. KAFFE, TE OG KAKAO!

Høsten er virkelig tida for å nyte varm drikke, om det så er hjemme hos deg selv eller ute på kafé. Så det er bare å hamstre opp dine favoritter og nyte, nyte, nyte!

Noen av mine favoritter er Bailey’s te fra Søstrene Grene, Spicy Indian Chai Tea fra Twinings og de forskjellige smakene av Yogi Tea (som også har en søt liten quote hengende på hver tepose). Kanskje er det tida for å prøve noe nytt i høst? Og det er også lov å unne seg noe litt sterkere oppi av og til også!

2. LESETID!

Mørketid betyr for de fleste av oss mer innetid også. Og hva er vel bedre enn å krølle seg opp under et teppe med en kopp med varmt i og en god bok? Nå er jo hver årstid lesetid for meg, men jeg leser ekstra mye på høsten og vinteren, og nyter det enda litt mer enn det jeg gjør ellers.

3. LA DEG SKREMME!

Med høsten så kommer Halloween og temaene for bøker og filmer har en tendens til å mørkne litt. Jeg merker hvert fall at jeg trekkes mer mot skumle filmer og skrekk i bøker i de mørkere årstidene enn ellers. Og det er jo litt godt å la seg selv skremme av og til. Ikke like lurt å gjøre rett før du skal ta kveldsturen med bikja, noe jeg tydeligvis aldri lærer av siden jeg gjør det igjen og igjen, og ender opp med å jogge hele veien. La oss kalle det tvungen trening.

donald-duck-reading-book-animation.gif

4. MYKE, VARME GENSERE!

Før den herlige tida med stygge julegensere (JA, jeg er en av de!) så kommer tida for gode varme høstgensere. Det er jo som å gå hjemmefra pakket inn i et godt pledd!

5. LEVENDE LYS!

Når det blir mørkt ute har man en ekstra god grunn til å tenne noen ekstra lys (eller bruke elektriske om du ønsker å gjøre det litt mer miljøvennlig) for å få litt ekstra god stemning hjemme. Ta deg tida til å være litt romlemantisk, enten sammen med noen eller i eget selskap.

6. FARGENE!

Jeg lar meg stadig fascinere av hvor vakker naturen er, men det kommer virkelig frem på høsten. Når bladene skifter til rødt, gult og oransje før de daler forsiktig ned og legger seg som et teppe på stien der vi går!

IMAG0347.jpg

7. HOPPE I VANNDAMMENE!

Det er så viktig å beholde den den barnslige gleden i seg, og en av de enkleste måtene å gjøre det på når det er høst er å ta på seg gummistøvlene, gå ut, finn en vanndam og HOPP I DEN!

8. TID FORAN PEISEN!

Nå er det ikke alle som er så heldige at de har en peis å kose seg foran, meg inkludert, men de fleste av oss kjenner noen som har en peis. Inviter deg selv på middag, ta med noen kubber og en flaske vin, så skal det nok bli en koselig kveld skal du se!

9. SUPPER OG GRYTER!

Høsten er den perfekte tida for varme supper og gryter. Om man er veganer, vegetarianer eller kjøtteter så er det så mange gode alternativer til høst inspirerte retter. I løpet av høsten vil det også dukke opp noen gode oppskrifter her på bloggen som dere kan prøve dere på!

10. HØSTKOS MED VENNER OG KJÆRE!

Nå er det jo sånn at tid til venner og kjære er noe man burde få til året rundt, men jeg tror nok det er ekstra viktig i de kalde, mørke månedene at man samles og viser kjærlighet til hverandre for å varme opp dagene. Lag varm drikke, varm mat og inviter de som betyr mest for deg hjem til en hyggelig kveld med levende lys og kanskje en skummel film. Gjør det til en helaften og nyt årstiden for det den er verdt!

yavtpae2570423dedae00683434670.gif