Du er et fint menneske!

Det var det hun sa til meg, etter at jeg hadde lent meg et godt stykke over i midt gangen, prikka venninna hennes på skulderen og fortalte henne at den lyseblå jakka hun hadde på seg var fantastisk på henne.

Det var mer enn en grunn til at jeg valgte å fortelle denne flotte, blonde dama om hvor vakker jakka hennes var.

1. Jeg elsker å se hvordan mennesker lyser opp når de får et kompliment fra en fremmed. For de aller fleste kommer det så overraskende på at de blir litt brydd, men samtidig så sitter det et så genuint smil på ansiktene deres. Det koster meg så lite tid og energi å gi en positiv gave til noen jeg ikke kjenner, og det gir meg så mye glede å se deres glede. 

2. Denne flotte dama satt ved siden av en mann som prøvde iherdig å flørte med henne. Jeg sier ikke at det er noe galt i å prøve å flørte, for all del! Likevel var det veldig tydelig at hun ikke var interessert, men ønsket å være høflig. Hun og jentene var helt klart på vei til byen, og jeg ønsket for henne at hun skulle gå av trikken med noe varmende og ekstra godt i minne. Noe så enkelt som å plante et frø med positivitet når en har muligheten. 

3. Jakka satt fantastisk på henne og fikk frem den nydelige fargen i øynene hennes! Man burde egentlig ikke trenge en bedre grunn.

Eieren av den flotte jakka rødmet lettere og takket med et stort smil, og like etter snudde venninnen som satt foran oss seg rundt og fortalte meg at jeg var et fint menneske. Hun uttrykte hvor utrolig hyggelig det var å høre et genuint kompliment fra en fremmed av samme kjønn. Og ikke minst, hvor frustrerende hun syns det var at ikke vi nordmenn (spesielt fremmede kvinner seg i mellom) er flinkere til å snakke pent til hverandre.

Noe så enkelt som et lite kompliment, gjorde til at flere fremmede mennesker endte opp med å ha en hyggelig samtale med hverandre på sin reise.

For et par år tilbake så hadde jeg et prosjekt på min egen blogg. I en måned skulle jeg gi minimum ett kompliment til en vilt fremmed daglig. Det var et så givende og fantastisk prosjekt, som gjorde at hverdagen ble fylt med flere smil og mere glede. Og selv om jeg er generelt ganske flink til å gi komplimenter til mennesker jeg ikke kjenner, så føler jeg at det er på tide å puste litt liv i Kompliment Prosjektet. Og det er vel også på tide å trappe det opp. I november skal jeg gå for minimum tre komplimenter daglig.

Jeg gleder meg allerede og kommer til å varme opp de neste dagene. Her skal komplimentene deles ut!

Bli med på moroa! Jeg kan garantere deg at det vil berike din hverdag, mer enn du kunne noensinne innbilt deg.

Gå ut i verden og vær fine mennesker som gjør fine ting mot hverandre. Start med ordene du deler!

 

Depresjon – Et skummelt ord

Temaet depresjon dukker med jevne mellomrom opp i media, men selv med stadig mer åpenhet rundt temaet så er det fortsatt lettere tabubelagt i private samtaler. Det kan være vanskelig for mange som lider av depresjon å innrømme det til sine nærmeste. En av de mest fremtredende grunnene til dette er ofte en frykt for å ikke bli forstått. At en ikke skal bli tatt seriøst og ende opp å bli et problem som skyves vekk. Det er også noe med det å fortelle sine problemer til de som kjenner en best, som plutselig gjør det så mye mer ekte.

Det er vel heller ikke å skyve under en stol at måten nordmenn ofte møtes av helsevesenet i slike tilfeller ikke gjør saken noe bedre.

Her er min historie:

For mange år siden fant jeg meg selv langt nede. Etter å ha slitt en stund på egenhånd med dette, valgte jeg å gå til min fastlege. Satt på det sterile venterommet med hamrende hjerte og svette håndflater som gned seg mot hverandre.

Så fort jeg sier dette høyt til noen, så blir det virkelig. Da kan jeg ikke ta det tilbake.

Navnet mitt ble ropt opp, og da jeg satt ukomfortabelt i den harde pasient stolen kom standard spørsmålet;

‘Så! Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?’

Kan du fortelle meg hva det er som gjør at jeg ikke klarer å være like positiv lenger? Kan du fikse meg? Kan du hjelpe meg? Hvorfor er jeg ikke meg selv lenger?

Istedenfor alle de tankene som fløy gjennom hodet mitt, kom det et stotrende svar hvor jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare hvordan jeg hadde det uten å måtte si ordet deprimert. En uendelig lang dans rundt grøten, men den endte til slutt med at jeg gikk fra legekontoret med et ark som var brettet to ganger. Da jeg kom hjem tok jeg det frem fra nederst i veska. Lenge stirra jeg på henvisningen til klinikken som spesialiserte seg for depresjon, før jeg kvinnet meg opp til å ta frem mobilen og taste inn nummeret. Summetonen skrek mot øret, og det var en indre kamp med meg selv for å ikke legge på.

Samtalen ble kort og da jeg la på følte jeg meg mer fortapt enn jeg hadde gjort før jeg satte meg på venterommet den dagen. Seks til åtte måneders ventetid. Det var det jeg ble møtt med i andre enden.

Jeg kan ikke gå som dette i et halvt år til! Ikke en måned til engang!

Det tok meg noen dager før jeg klarte å krabbe meg opp fra gropa jeg hadde falt nedi, men heldigvis for meg så fant jeg motivasjon i min motgang.

Jeg bestemte meg for at det jeg følte da var ikke meg! Jeg nektet å la min egen depresjon definere meg og holde meg nede. Koste hva det koste ville, så skulle jeg komme meg ut av det.

Det var ingen enkel reise, men det var en veldig lærerik en. En som jeg ikke ville vært foruten den dag i dag. Jeg fant min redning gjennom mange ting slått sammen. Litteraturen, hobbyer, selvoppdagelse, meditasjon, trening og gode samtaler med venner og familie. Dette var noe av det som hjalp meg ut av det, men mest av alt så var det nok det å bli komfortabel med det å innrømme at jeg ikke hadde det bra. At jeg var på et sted i livet mitt som var vanskelig, men også at jeg ikke hadde tenkt til å bli der.

Jeg sier ikke at man ikke skal få hjelp. Om en ikke klarer å finne veien ut av sitt eget personlige mørke, så burde en absolutt skaffe hjelp. Hjelp kan likevel komme i mange former, og det er viktig å holde øynene åpne for muligheter som kan være til hjelp. En skal også kjenne på magefølelsen. All hjelp som tilbys er ikke automatisk god hjelp. Omring deg med gode personer som ønsker det beste for deg, og som tør å være ærlige.

Når det er sagt, så tror jeg noe av det viktigste vi alle kan gjøre er det å tørre å snakke om hvordan vi egentlig har det. Å ha baller nok til å innrømme at man har det vanskelig, uten å være redde for å drepe stemninga.

Ordet depresjon kan virke stort og skremmende, men et skritt i riktig retning er å omfavne ordet og godta det for det det er. Et ord som forklarer en sinnstilstand som en ekstremt stor majoritet av befolkningen opplever på et eller annet tidspunkt i livet. Depresjon er noe du opplever, ikke en del av den du er som person!

La oss snakke sammen, dele sammen og være der for hverandre!