Fuglenes parrings dag?

I går var det valentine’s day. En dag som er fylt med kjærlighet, hjerter og søte utsagn. En dag det forventes nærmest at den utkårede i livet ditt skal komme med fine blomster, søte kort eller andre søte gaver. Selv fikk jeg 2 stk langstilkede røde roser av Isabell og Chris, og er veldig takknemlig for det, men forventet ingenting. 

La oss ta med litt morsomme fakta om dagen.

  • Feiringsskikken oppstod på slutten av 1500-tallet, og har antagelig opphav i folkelig tro på at fuglene begynte å pare seg på denne dagen.
  • Valentinsdagen (engelsk: St. Valentine’s Day), også kalt Alle hjerters dag og Kjærlighetsdagen, er en dag som feires 14. februar, og er en feiring av kjærlighet og romantikk.[1]
  •  Et annet mulig opphav er som en overlevering av de romerske Lupercalia-festlighetene.[1] Tidligere var dagen en festdag for to martyrer med navn Valentinus.[1]

Hvorfor feirer vi valentines? Valentinsdagen feires i engelsktalende kulturer og i Frankrike, men har i senere år også spredt seg til Skandinavia. Dagen markeres ved kjøp av gaver og sending av kjærlighetsbrev eller -kort, ofte anonymt, og har således fått et kommersielt preg.

I England utviklet dagen seg fra 1700-tallet til en anledning for å uttrykke kjærlighet gjennom gaver som blomster og konfekt samt valentinskort. På 1800-tallet overtok masseproduserte kort stadig mer for håndskrevne. Blant symboler som er mye brukt denne dagen er duer, hjerteformen og den bevingede kjærlighetsguden Eros.

I USA har kommersialiseringen av dagen kommet svært langt. De mest populære valentinsgavene her er søtsaker, blomster, middager på utesteder, smykker og klær. I USA selges i 2015 valentinsprodukter for anslagsvis 18,9 milliarder dollar (ca. 144 mrd. kr). Mens i Norge samme år ble det omsatt valentinsprodukter for anslagsvis 255 millioner kroner. I en Norsk undersøkelse fra 2015, med 1000 respondenter mellom 18 og 70 år, mente 73% av de spurte at dagen ikke er en viktig dag.

Mens jeg skrev dette innlegget igår datt det også inn masse mail i innboksen min, med diverse Valentins tilbud og forslag til gaver osv. Jeg synes det er flott å vise kjærlighet ovenfor personen eller personene du er glad i, men hvorfor skal det på død og liv settes så mye i fokus kun en dag i året. Hvorfor kan vi ikke vise kjærlighet til hverandre hver dag, eller når vi selv velger det. Jeg setter jo selvfølgelig pris på at Chris kommer hjem med blomster eller en liten gave på valentinsdagen emn det er ikke noe jeg forventer av han.

For eksempel i 2010 hadde dagen fått en viss popularitet i befolkningen, i størst grad blant dem som levde i parforhold. Hver tredje person i et forhold sa at de skulle markere valentinsdagen ved å sende sin kjæreste eller venn en hilsen, gave eller annen oppmerksomhet. I Norge var altså status at nærmere 70 prosent av dem som er i parforhold ignorerer valentinsdagen.

 Hva synes du om valentines day?

 

 

 

Advertisements

Våre veier skilles her…

Livet er en lang og uforutsigbar vei å gå. En som plutselig svinger seg inn i kratt og ukjent terreng, noen ganger vil den tvinge deg til å velge og andre ganger vil du bli dratt inn på en av stiene uten å være helt klar over det. Av og til vil en også ende opp med å finne seg i enden av en blindvei, eller ende opp med å gå rundt i sirkler på ukjente stier og ende opp akkurat der man startet.

Det er ikke alltid like lett å kjenne igjen alle tegnene på at man er på vei til å gå ned en blindvei som en har gått opptil flere ganger før. Man tar på seg et stort smil, sekken med alt en tror en trenger og man begir seg ut på veien. Underveis så vil en kjenne at det trekker litt i den lille magefølelsen som sier deg at kanskje det beste ville være å snu, men likevel så fortsetter en å gå, i håp om at det som møter en rutt neste sving vil gjøre turen verdt det. Du ender opp med å gå og gå. Bagasjen veier stadig tyngre og smilet er ikke like lett å holde oppe. Og når en virkelig får følelsen av at man har gått stien tidligere og veit hvordan den ender så har man to valg. Man kan enten fortsette, i håpet om at det ikke er slik som en husker at det var sist gang. Eller man kan snu og velge en annen sti for å komme seg videre.

Det er ikke lenge siden jeg ble invitert med på en velkjent gåtur. Jeg sto der og var egentlig klar, men likevel så var det noe som fikk meg til å ikke være sikker. Noen skritt inn på stien og jeg kjente at det var noe som ikke var helt som det burde. Alle ordene jeg hadde blitt servert om hva turen kunne bli hørtes så fantastiske ut, så lovende, men hva var oddsen for at ikke denne velkjente stien ville vise seg å ikke være en blindvei denne gangen, slik som tidligere?

Enda noen skritt videre gikk jeg og etter å ha beveget meg veldig forsiktig frem kom jeg til et sted hvor veien krysset seg. Jeg kjente igjen den ene av de to. Det var den jeg hadde optimistisk vandret før og ved et par tilfeller gått meg vill før jeg fant tilbake. Trærne hvisket nye løfter om hva som muligens ventet der fremme. Viste meg bilder av hva jeg ønsket å finne på veien og det hadde vært veldig lett å falle for det. Det hadde vært så lett å bare fortsette å gå, men det var noe som knøt seg så veldig i meg. Det var noe jeg kjente igjen i alle stemmene som smøg seg rundt i skogen, i alle løftene som kom regnende ned som løse løv, og i dem så så seg alt som hadde vært og hvor vanskelig det hadde vært å finne veien tilbake etter å ha gått seg vill og blitt fanget midt i skogen.

Med blanke øyne spurte jeg skogen om det kom til å bli som før. Jeg ba om et ærlig svar på hva som egentlig kom til å møte meg i enden av stien, og svaret jeg fikk var nettopp det. Det var ærlig og smertefullt, men akkurat det jeg trengte. Det var på tide å velge en ny sti å vandre, men før jeg kunne gå videre var det noe som måtte gjøres. Fra alle de snakkende trærne spurte jeg pent om å få en gren, og hver av dem skulle inneholde en historie fra stien jeg før hadde vandret. De delte gladelig ut, og med dem bygget jeg et gjerde. Et som skulle passe på at jeg ikke klarte å vandre inn på den ved en feiltagelse. En som fylt av minner ville samles opp til det ærlige svaret som alltid vil få meg til å gå en annen vei istedenfor å se tilbake. Midt på gjerdet hang jeg et skilt før jeg snudde meg og gikk videre. På vei inn i en sti full av kratt som jeg aldri har vandret før, snudde jeg meg en siste gang og kunne såvidt lese mine egne ord i det fjerne.

“Våre veier skilles her…”

img_0196-2

Forelska på ny!

Vi har hatt et komplisert forhold du og jeg. Et som har strukket seg over et tiår. Frem og tilbake som en evig rund dans, men her er vi.

Du vet jeg liker å se deg i farger, spesielt grønt, gult og rødt, men det er noe helt spesielt å se deg kledd i hvitt! I hvitt blir du en helt annen enn den du ellers er. Når du er i det rolige humøret og vi kan ha tid sammen uten å måtte forte oss noen plass, da er det noe helt magisk som skjer.

Her om dagen gjorde vi nettopp dette sammen. Du kledde deg opp i hvitt, viste deg frem og sammen gikk vi en lang kveldstur. Vi delte kvelden med mange flere, men jeg la ikke merke til noen andre enn deg! Sammen satt vi ved Spikersuppa og jeg klarte ikke slutte å smile! Jeg var så oppslukt i deg og min egen glede at jeg misset to baner som jeg hadde planlagt å ta, er ganske sikker på at jeg passerte noen jeg kjenner godt uten å registrere det før jeg var langt forbi og jeg klarte å miste 50 kroner ut av jakkelomma, men smilte likevel da jeg oppdaga det.

For det var noe helt spesielt med den dagen, og jeg håper vi får mange flere slike dager fremover. De dagene hvor jeg glemmer tida mens vi er sammen. Når jeg kan gå med deg uten noen eksakt endestasjon, fordi det er det å være sammen som er det viktigste. Når du får meg til å smile som et lite barn så fort jeg ser deg. Når dine små kalde kyss møter mitt ansikt og jeg kan ikke hjelpe å stå stille, lukke øynene og kjenne på hvor godt det føles.

Selv med vårt kompliserte forhold, så forelsket jeg meg på ny i deg den dagen vi hadde sammen og følte meg ekstra optimistisk for vår fremtid sammen.

Mitt kjære Oslo, du kler vinteren så utrolig godt at jeg klarer ikke la være å falle for deg på nytt!

img_5024

 

 

Dagens bilde. *Noen du elsker*

Helenes bilde for dagen

Elsker den karen her. Han har delt snart 11 år sammen med meg. Han har vært med å lage verdens nydeligste datter, og vi venter spent på lillesøster/bror. Elsker deg kjære.

14798809_10157522973330304_1271322040_n

Christinas bilde for dagen

Til dette temaet så måtte det jo bli disse to små mennene i mitt liv!

dsc00625