Jeg føler meg som en ku.

Jeg har flere ganger vært klar til å gi opp, kaste inn håndkle, legge ned fabrikken eller hva man nå enn kaller det. Jeg har mistet motet flere ganger og følt at jeg ikke klarer å levere. Hvorfor fortsette når det gang på gang får et dårlig resultat? Jeg har gråtet, hatt blodige sår, vært så trøtt at jeg sovner så fort jeg lukker øynene, men for hva da? For gleden? For kosen? eller for nærheten?
Første gang jeg gikk gjennom dette var for snart 5 år siden etter at vi hadde fått vår første datter. Da var alt nytt for meg, og jeg stresset kanskje mer med det enn jeg gjør nå. De førte til at jeg sluttet etter 5 uker. Da gikk vi over til andre alternativer for mat. Isabell ville ikke ha puppemelk lenger så da måtte vi ty til morsmelkerstatning. Og jeg kan helt ærlig si at jeg ikke er skuffet eller lei meg for det i det hele tatt.

Jeg snakket med en del helsesøstre på den tiden og ved møte av den 4 eller 5 helsesøstera fikk jeg endelig forståelse og “godkjenning” til å kun gi flaske til Isabell. De første jeg snakket med var veldig pågående og nesten krevde at jeg måtte amme, “for det er det beste for barnet” sa de hele tiden. Det endte til slutt med at jeg bare gjorde som jeg ville å og gå Isabell flaske, for det var ikke verdt det for meg. Det var ikke verdt alt stresset det medførte å amme, når jeg åpenbart ikke hadde nok melk. Jentungen gikk lite opp i vekt og var sulten hele tiden. Etter at vi begynte med flaske og erstatning gikk vekta opp og ungen var ikke konstant sulten.

Denne gangen er det annerledes heldigvis. Jeg har kunnet amme Julie fra dag 1 og det er jeg selvfølgelig stolt over, MEN. Og det er et ganske stort MEN, jeg liker ikke å amme. Det er nesten så jeg er på nippet til å hate det. Det er ikke koselig, vidunderlig og fantastisk som mange beskriver det som. Jeg misliker det sterkt av forskjellige grunner, og det er ikke fordi det kanskje er lettere å gi flaske. Det er mest fordi jeg synes det er gørr kjedelig, og koser meg overhode ikke. Jeg synes også det er trist at Julie blir syk av melka mi dersom jeg er uheldig å får i meg melkeprodukter. Jeg synes ammebh’er ubehaglige å ha på, de finnes ikke sexy og for at det ikke skal lekke for mye om natten må jeg sove med bh, hvis ikke ender det opp med at vi har en stor våt flekk på madrassen og våt dyne. Melkespreng er heller ikke særlig gøy.

Men jeg gir ikke opp, jeg stresser ikke med ammingen, ei heller ikke med vektoppgangen til Julie, selv om den er noe treg. Hun er en veldig våken, blid og fornøyd baby som prater og pludrer mye. Jeg har også en samboer som er flink til å oppmuntre meg de gangene jeg har gitt uttrykk for at jeg vil gi meg med ammingen. Han er ufattelig tålmodig og klager ikke, selv om han også nå ufrivillig har blitt melkefri han også.

 

Advertisements

Evig lykkerus. 

Idag er det 8 dager siden lykkerusen inntraff for fullt. Etter en stille og rolig søndag, endte Chris og jeg med å tilbringe kvelden og natten på ullevål sykehus. Vi var heldige å få hilse på  den lille huleboeren som hadde okkupert magen min de siste 9 måneder. 

Vesle Julie kom til verden i styrt fart den 26. Februar 2017. Og har på disse 8 dagene kapret hjertene våres. 

Fødehistorien vil komme på bloggen etterhvert, samt noen tips til fødebag.