Depresjon – Et skummelt ord

Temaet depresjon dukker med jevne mellomrom opp i media, men selv med stadig mer åpenhet rundt temaet så er det fortsatt lettere tabubelagt i private samtaler. Det kan være vanskelig for mange som lider av depresjon å innrømme det til sine nærmeste. En av de mest fremtredende grunnene til dette er ofte en frykt for å ikke bli forstått. At en ikke skal bli tatt seriøst og ende opp å bli et problem som skyves vekk. Det er også noe med det å fortelle sine problemer til de som kjenner en best, som plutselig gjør det så mye mer ekte.

Det er vel heller ikke å skyve under en stol at måten nordmenn ofte møtes av helsevesenet i slike tilfeller ikke gjør saken noe bedre.

Her er min historie:

For mange år siden fant jeg meg selv langt nede. Etter å ha slitt en stund på egenhånd med dette, valgte jeg å gå til min fastlege. Satt på det sterile venterommet med hamrende hjerte og svette håndflater som gned seg mot hverandre.

Så fort jeg sier dette høyt til noen, så blir det virkelig. Da kan jeg ikke ta det tilbake.

Navnet mitt ble ropt opp, og da jeg satt ukomfortabelt i den harde pasient stolen kom standard spørsmålet;

‘Så! Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?’

Kan du fortelle meg hva det er som gjør at jeg ikke klarer å være like positiv lenger? Kan du fikse meg? Kan du hjelpe meg? Hvorfor er jeg ikke meg selv lenger?

Istedenfor alle de tankene som fløy gjennom hodet mitt, kom det et stotrende svar hvor jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare hvordan jeg hadde det uten å måtte si ordet deprimert. En uendelig lang dans rundt grøten, men den endte til slutt med at jeg gikk fra legekontoret med et ark som var brettet to ganger. Da jeg kom hjem tok jeg det frem fra nederst i veska. Lenge stirra jeg på henvisningen til klinikken som spesialiserte seg for depresjon, før jeg kvinnet meg opp til å ta frem mobilen og taste inn nummeret. Summetonen skrek mot øret, og det var en indre kamp med meg selv for å ikke legge på.

Samtalen ble kort og da jeg la på følte jeg meg mer fortapt enn jeg hadde gjort før jeg satte meg på venterommet den dagen. Seks til åtte måneders ventetid. Det var det jeg ble møtt med i andre enden.

Jeg kan ikke gå som dette i et halvt år til! Ikke en måned til engang!

Det tok meg noen dager før jeg klarte å krabbe meg opp fra gropa jeg hadde falt nedi, men heldigvis for meg så fant jeg motivasjon i min motgang.

Jeg bestemte meg for at det jeg følte da var ikke meg! Jeg nektet å la min egen depresjon definere meg og holde meg nede. Koste hva det koste ville, så skulle jeg komme meg ut av det.

Det var ingen enkel reise, men det var en veldig lærerik en. En som jeg ikke ville vært foruten den dag i dag. Jeg fant min redning gjennom mange ting slått sammen. Litteraturen, hobbyer, selvoppdagelse, meditasjon, trening og gode samtaler med venner og familie. Dette var noe av det som hjalp meg ut av det, men mest av alt så var det nok det å bli komfortabel med det å innrømme at jeg ikke hadde det bra. At jeg var på et sted i livet mitt som var vanskelig, men også at jeg ikke hadde tenkt til å bli der.

Jeg sier ikke at man ikke skal få hjelp. Om en ikke klarer å finne veien ut av sitt eget personlige mørke, så burde en absolutt skaffe hjelp. Hjelp kan likevel komme i mange former, og det er viktig å holde øynene åpne for muligheter som kan være til hjelp. En skal også kjenne på magefølelsen. All hjelp som tilbys er ikke automatisk god hjelp. Omring deg med gode personer som ønsker det beste for deg, og som tør å være ærlige.

Når det er sagt, så tror jeg noe av det viktigste vi alle kan gjøre er det å tørre å snakke om hvordan vi egentlig har det. Å ha baller nok til å innrømme at man har det vanskelig, uten å være redde for å drepe stemninga.

Ordet depresjon kan virke stort og skremmende, men et skritt i riktig retning er å omfavne ordet og godta det for det det er. Et ord som forklarer en sinnstilstand som en ekstremt stor majoritet av befolkningen opplever på et eller annet tidspunkt i livet. Depresjon er noe du opplever, ikke en del av den du er som person!

La oss snakke sammen, dele sammen og være der for hverandre!

Noe som går…

DSC00542red.jpg

Vi hører vel stadig om at det er noe som går når det kommer til sykdom, og det jeg hører at er det som går om dagen er forkjølelse/influensa.

Da jeg var liten var jeg syk hele tida. Jeg fikk skikkelig influensa minst 2 ganger i året. Så ofte at da jeg hadde kyssesyken så gikk det oss hus forbi fordi vi tok det for gitt at det var en kraftig influensa. Ikke før jeg fikk reaktivert kyssesyken (ja, man kan visst få det flere ganger) fikk jeg vite at jeg allerede hadde hatt det før.

Det var ikke før jeg var rundt 24 at jeg fikk fjernet mandlene mine, som er en lang og helt annen historie som jeg heller sparer til en annen gang. Det positive med dette er at etter de ble fjernet så er det så ytterst sjeldent at jeg blir skikkelig forkjøla eller får influensa. Det har vært en lettelse, så til de grader. Likevel så har jeg nå klart å pådra meg detta monsteret som driver å går om dagen.

Feberen er på plass, nesa renner og hodet kjennes ut som en stor ballong som snart kommer til å sprekke.

Prøvde meg optimistisk tilbake på jobb i dag etter to dager hjemme, men da klokka ble 12.30 så måtte jeg kaste inn teppet og innse at jeg hadde ingenting der å gjøre. Så jeg satte meg på banen, retning hjem hvor jeg nå har pakket meg godt under pleddet, tatt et par smertestillende og skifter mellom å sove og å lese. Så det er min dag i dag, og mest sannsynlig de neste dagene.

Noe som går kom på besøk og tok seg til rette. Så nå serverer jeg den te og håper den reiser videre så fort som mulig!

dsc00541red

 

 

Nå er det nok…

For noen uker siden var jeg hos legen min for å sjekke at alle vitaminverdier osv. er slik det bør være. Noe som jeg for øvrig ikke har fått svar på, så da regner jeg med at det er i tipp topp stand. Det skader jo ikke å sjekke en gang i året.

Jeg har nettopp fått ny fastlege, og tenkte derfor at jeg samtidig skulle sjekke om legen hadde noen råd til meg slik at jeg kunne gå ned litt i vekt. Eller ganske mye egentlig. Jeg tenkte at alle leger har forskjellig mening om kosthold og helse, så kanskje den nye legen hadde noen råd jeg ikke hadde hørt før.

Jeg må si jeg ble litt overasket når jeg fikk beskjed at min BMI var så høy og at jeg kunne kategoriseres som fedme. Jeg vet jo at jeg har noen (en del) kilo til overs på kroppen, men tenkte at det kan vel neppe være så ille. Men så sjekket jeg litt på nett og fant etterhvert ut at BMI i seg selv skal man ta med en stor klype salt. Jeg mener en mann/kvinne som trener til bodybuilder og har bortimot 0% fett på kroppen blir også ofte kategorisert som overvektig og fedme og har for høy BMI.

Jeg fikk time til ny kontroll om 1,5 måneder og da ville legen helst se en nedgang i vekten. Og det er det helt klart at hun skal få se. For frøken Helene har nemlig et hemmelig våpen.

Denne jenta har skaffet seg PT, Personlig trener om noen lurte. PT’n min har satt opp kostholdsplan og treningsplan til meg. Jeg har to trenings timer i uka sammen med PT og 1-2 dager alene.  Sukker er totalt forbudt i ukedager og helst i helger også, med unntak som bursdager og høytider. Vi har sammen satt opp et mål som er godt gjennomførbart og oppnåelig.

Jeg er ikke interessert i å bli en muskelbunt, men å ta av noen kilo og få på noen muskler er vel alltid å ettertrakte. Jeg kommer ikke til å røpe her hvor mye jeg skal ned i vekt og heller ikke når målet skal være nådd, men noen oppdateringer i ny og ned vil det nok bli.

Så heng med på min reise til å bli slim.

 img_20160616_202820.jpg