Jeg var rett og slett helt tom for følelser.

Dette er en innlegg jeg på mange måter har gruet meg veldig for å skrive. Det er kanskje tabu å skrive dette og jeg er sikker på at det er mange som overhode ikke er enige med meg og kanskje til og med blir sinte av dette innlegget, men jeg klarer bare ikke la være. Nå har jeg følt på dette for lenge og idag fikk jeg bekreftet for meg selv at dette var bare noe jeg måtte skrive om.

Jeg mangler overhode ikke sympati eller … for de involverte, men jeg klarer ikke føle like sterkt behov for å hjelpe eller trangen til å gråte bare fordi noe forferdelig har skjedd i samfunnet vårt. For 6 år siden skjedde noe som ikke skulle ha skjedd, det er det ingen tvil om. En ondsinnet mann kledde seg ut som en politimann og tok seg til Utøya med ferjen MS «Thorbjørn», for angivelig å «gjennomføre en kontroll i forbindelse med det nylige bombeattentatet i Oslo», som han selv sto bak. Han ankom til Utøykaia i en sølvgrå varebil, viste legitimasjon, sa at han var utsendt for å sjekke sikkerheten, og at dette var ren rutine i forbindelse med angrepet. Breivik var ikledd skuddsikker vest og bevæpnet med en pistol av typen Glock 34 og en rifle av typen Ruger Mini-14 med kikkertsikte. Han drepte alt i alt 77 mennesker, mange mennesker ble skadd og veldig mange sitter igjen med ekstremt vonde minner etter denne dagen for 6 år siden. Ikke bare de som selv var på øya eller i regjeringskvartalet den dagen men også alle de som var til stedet for å hjelpe og ivarta sjokkerte, redde og skadde ungdommer, barn og voksne. Jeg er sikker på at alle innvolverte sitter igjen med en ubeskrivelig redsel og angst etter det de har sett og opplevd.

Jeg har lest om og hørt om mange i etterkant, som gråter bare ved tanken på det som skjedde den dagen, selv om de bare har “opplevd” det via media og historier. Jeg forstår godt at noen er lettere påvirkelige enn andre når slike ting skjer. Men jeg er desverre ikke en av dem. Det er klart jeg blir lei meg og sint når èn mann tar livet av så mange mennesker.  Men jeg føler ikke behovet for å gråte ved minnesmerke eller tenne lys hvert år på den datoen det skjedde. Jeg synes det er godt at det finnes ett minnesmerke og ett felles samlingspunkt for de pårørende. Og jeg synes det er fint å se det blomsterhavet som oppstår ved årsdagene.

Idag da jeg kjørte eldste datteren min til Hønefoss for helge besøk hos tanta si, stoppet vi ved Utøykaia. På vei dit fortalte jeg datteren min kort om hva som hadde skjedd der, og svarte på spørsmålene hun eventuelt hadde. Da vi stoppet bilen ved kaia, forventet jeg at jeg ville få et litt sterkere behov for å gråte eller vise mer følelse for hva som hadde skjedd akkuratt der vi sto. Men jeg klarte ikke helt og føle noe. Jeg var rett og slett helt tom for følelser. Jeg vet jo godt at på akkuratt denne plassen ble det utført livreddene arbeid av så mange mennesker, og at i vannet var det over 200 ungdommer som flyktet for livet mens skytingen pågikk på øya. Men selv når jeg var der idag og så stedet med egene øyne klarte jeg ikke helt å bry meg. Misforstå meg rett, jeg er ekstremt lei meg for det som har skjedd, men jeg tror at fordi jeg ikke er en direkte pårørende selv så klarer jeg ikke helt å sette meg inn i hva jeg bør føle.

Jeg føler at det ofte kan bli ett press fra media og andre at man skal sette livet litt på vent og gråte sammen med alle andre når det skjer slike ting. Men hvorfor skal jeg det? Hvorfor skal jeg, som ikke kjente noen av de som ble skadet eller drept gråte eller sørge. Det høres kanskje rart ut for noen men jeg er ikke bygd slik. Det er ikke det at jeg ikke viste medfølelse i dagene etter at dette skjedde. Jeg gikk i blomstertog og jeg la ned blomster utenfor domkirken i Oslo.  Men jeg føler ikke for å makere dagen hvert år, det er ikke min greie.

Jeg ønsker alle pårørende og de innvolverte alt godt i fremtiden og håper ikke å ha tråkket noen på tærne. Jeg er lei meg for det som har skjedd, men for meg gikk livet sin vandte gang uken etter hendelsen.

Kilder wikipedia.

Advertisements

Ærlighet varer lengst.

Jeg er ikke for det å ha nyttårsforsetter, da jeg synes det er tåpelig å måtte vente med å sette seg mål til det nye året begynner. De fleste tenker på slutten av et år at “I 2017 skal jeg spise sunnere.” Eller “I 2017 skal jeg slanke meg.”

Hvorfor vente? Hvorfor ikke starte med engang? Hvis du ikke kan sette deg det ønskede målet med engang, hvorfor sette seg det målet i utgangspunktet?

Jeg har satt meg et mål i år. Eller jeg vil ikke kalle det det heller. Det er kanskje mer som en utfordring enn et mål. Jeg er ikke en person som er veldig åpen om ting jeg mener og føler. Jeg kan holde ting inni meg helt til det rett og slett sprekker. Jeg har aldri vært flink til å sette ord på følsene mine, og hvis jeg møter på en konflikt blir jeg stum og innesluttet. Liker ikke konfrontasjoner.

I år skal jeg forsøke å være litt mer åpen om ting og jeg ønsker å kunne ytre mine meninger der og da, istedenfor å holde det inni meg til begeret renner over. Noen ganger kan jeg komme til å skrive om det andre ganger kan det være at det blir sagt rett til den/de det gjelder.

Jeg prøver å mestre denne utfordringen og har allerede prøvd ut en litt ærligere og rett frem Helene. Som for eksempel da jeg skulle gå ned trappen på Latter for noen dager siden. Det hadde stoppet en dame midt i trappen som.åpenbart var mer opptatt av telefonen sin enn å følge med på om det kom noen bak henne. Vanligvis ville jeg bare sagt unnskyld og gått forbi, og heller irritert meg over det inni meg. Men denne gangen stoppet jeg og sa. “Unnskyld, men det er litt dumt å stoppe opp midt i trappen”.  Hvorpå damen svarte “Jeg går som bare det jeg.”

Det er kanskje ikke det største fremskrittet til en ærligere og mer rett frem hverdag, men for meg er dette ett større skritt enn for mange andre. Jeg ser frem mot en ærlig hverdag, selv om det kanskje ikke faller i like god jord hos mange, men dersom de ikke tåler å høre sannheten og mine meninger kan det være deres problem rett og slett.

 

 

 

Det er lov å gråte!

I det siste har jeg hatt en del interessante samtaler med venner og nære om det å uttrykke følelser, og spesielt det å kunne innrømme at man ikke har det så bra. Om hvor vanskelig det er, spesielt for menn, å tillate seg selv å vise sårbare følelser. Hvor mye vranglære det er der ute når det kommer til det å skulle være sterk.

Definisjonen av å være sterk for meg, er ikke noen som ikke tør å vise følelser. Det føles helt unaturlig for meg å skulle se på noen som sterke fordi de undertrykker noe som er så naturlig som å la kroppen uttrykke det som skjer i hjertet og i hjernen. Også er det noe med denne skammen vi ofte føler for å vise oss sårbare, både menn og kvinner. Det slo meg spesielt i det jeg sto på t-banen her tidligere i uka og var fortapt i egne tanker. I et øyeblikk hvor jeg helt glemte hvor jeg var og hvem var jeg sammen med, så merket jeg ikke at det var et par tårer som hadde trillet nedover kinnene mine. Jeg hadde blokkert ute hele verden og bare stått med egne tanker og egne følelser. I det jeg oppdaga hva som skjedde så følte jeg meg plutselig litt brydd, tørket tårene og så meg forsiktig rundt for å se om det var noen som så rart på meg. Det var en person som hadde sett meg, som jeg kunne se. Ei lita jente på kanskje fem år låste blikket sitt på meg og ga ikke slipp. Det var så mye nysgjerrighet og sympati i de øynene hennes, og i det hun ga meg et lite smil så følte jeg meg ikke brydd lenger. I det som varte i muligens ti sekunder, klarte jeg å få en så sterk og naturlig kontakt med ei lita fremmed som så meg akkurat der jeg var den dagen. Ei som ikke så på det å gråte som noe unaturlig, men heller ble nysgjerrig. I et lite smil så lå det så mye mer enn det som kanskje noen andre ville lagt merke til, fordi det var ikke ment for andre. Det var et lite øyeblikk mellom henne og meg.

Kort tid etter måtte jeg gå av banen og rusle hjemover. De som kjenner meg best vet at jeg er en smilende person, mesteparten av tida. Jeg er kronisk positiv, men også jeg har dårlige dager. Ville strengt talt ikke vært veldig menneskelig hvis ikke. Den dagen var ikke en god dag. Det var masse følelser ute og gikk. Masse tanker som ikke ville gi slipp. Jeg er ikke flink til å la meg selv ha dårlige dager, men av og til så trengs det. Det er lov å innrømme at man ikke har det bra, selv om det kanskje ikke er svaret til “Hvordan går det med de?” som de fleste forventer å få. La oss tillate oss selv å være tilstede, ikke bare i øyeblikkene, men også i følelsene.

Det er lov å vise følelser. Det er lov å gråte.

Det viktige er bare å ikke glemme det å finne tilbake til smilet igjen etterpå!

img_0968