Dette er en innlegg jeg på mange måter har gruet meg veldig for å skrive. Det er kanskje tabu å skrive dette og jeg er sikker på at det er mange som overhode ikke er enige med meg og kanskje til og med blir sinte av dette innlegget, men jeg klarer bare ikke la være. Nå har jeg følt på dette for lenge og idag fikk jeg bekreftet for meg selv at dette var bare noe jeg måtte skrive om.
Jeg mangler overhode ikke sympati eller … for de involverte, men jeg klarer ikke føle like sterkt behov for å hjelpe eller trangen til å gråte bare fordi noe forferdelig har skjedd i samfunnet vårt. For 6 år siden skjedde noe som ikke skulle ha skjedd, det er det ingen tvil om. En ondsinnet mann kledde seg ut som en politimann og tok seg til Utøya med ferjen MS «Thorbjørn», for angivelig å «gjennomføre en kontroll i forbindelse med det nylige bombeattentatet i Oslo», som han selv sto bak. Han ankom til Utøykaia i en sølvgrå varebil, viste legitimasjon, sa at han var utsendt for å sjekke sikkerheten, og at dette var ren rutine i forbindelse med angrepet. Breivik var ikledd skuddsikker vest og bevæpnet med en pistol av typen Glock 34 og en rifle av typen Ruger Mini-14 med kikkertsikte. Han drepte alt i alt 77 mennesker, mange mennesker ble skadd og veldig mange sitter igjen med ekstremt vonde minner etter denne dagen for 6 år siden. Ikke bare de som selv var på øya eller i regjeringskvartalet den dagen men også alle de som var til stedet for å hjelpe og ivarta sjokkerte, redde og skadde ungdommer, barn og voksne. Jeg er sikker på at alle innvolverte sitter igjen med en ubeskrivelig redsel og angst etter det de har sett og opplevd.
Jeg har lest om og hørt om mange i etterkant, som gråter bare ved tanken på det som skjedde den dagen, selv om de bare har “opplevd” det via media og historier. Jeg forstår godt at noen er lettere påvirkelige enn andre når slike ting skjer. Men jeg er desverre ikke en av dem. Det er klart jeg blir lei meg og sint når èn mann tar livet av så mange mennesker. Men jeg føler ikke behovet for å gråte ved minnesmerke eller tenne lys hvert år på den datoen det skjedde. Jeg synes det er godt at det finnes ett minnesmerke og ett felles samlingspunkt for de pårørende. Og jeg synes det er fint å se det blomsterhavet som oppstår ved årsdagene.
Idag da jeg kjørte eldste datteren min til Hønefoss for helge besøk hos tanta si, stoppet vi ved Utøykaia. På vei dit fortalte jeg datteren min kort om hva som hadde skjedd der, og svarte på spørsmålene hun eventuelt hadde. Da vi stoppet bilen ved kaia, forventet jeg at jeg ville få et litt sterkere behov for å gråte eller vise mer følelse for hva som hadde skjedd akkuratt der vi sto. Men jeg klarte ikke helt og føle noe. Jeg var rett og slett helt tom for følelser. Jeg vet jo godt at på akkuratt denne plassen ble det utført livreddene arbeid av så mange mennesker, og at i vannet var det over 200 ungdommer som flyktet for livet mens skytingen pågikk på øya. Men selv når jeg var der idag og så stedet med egene øyne klarte jeg ikke helt å bry meg. Misforstå meg rett, jeg er ekstremt lei meg for det som har skjedd, men jeg tror at fordi jeg ikke er en direkte pårørende selv så klarer jeg ikke helt å sette meg inn i hva jeg bør føle.
Jeg føler at det ofte kan bli ett press fra media og andre at man skal sette livet litt på vent og gråte sammen med alle andre når det skjer slike ting. Men hvorfor skal jeg det? Hvorfor skal jeg, som ikke kjente noen av de som ble skadet eller drept gråte eller sørge. Det høres kanskje rart ut for noen men jeg er ikke bygd slik. Det er ikke det at jeg ikke viste medfølelse i dagene etter at dette skjedde. Jeg gikk i blomstertog og jeg la ned blomster utenfor domkirken i Oslo. Men jeg føler ikke for å makere dagen hvert år, det er ikke min greie.
Jeg ønsker alle pårørende og de innvolverte alt godt i fremtiden og håper ikke å ha tråkket noen på tærne. Jeg er lei meg for det som har skjedd, men for meg gikk livet sin vandte gang uken etter hendelsen.
Kilder wikipedia.
tigerjentene 