Etter at Julie kom til verden har jeg følt på en utrolig glede. Gleden det gir å være mor er helt fantasisk. Jeg elsker den nye tilværelsen. men det er allikevel noen ting som irriterer meg og enkelte ganger gjør at jeg overhode ikke har lyst til å gå ut av døren hjemme.
Nesten hver gang jeg drar i butikken, på kjøpesenteret, på tur osv. er mange hyggelige mennesker som gjerne kikker ned i vognen, bilstolen eller bæreselen. Det er alltid hyggelig med søte kommentarer fra fremmede og jeg føler en enorm stolthet når jeg får komplimenter. Men det kan allikevel bli litt for mye av det gode noen ganger.
Da Julie var 6 dager var vi på Lambertseter senter sammen med svigermor. Etter en liten shopping runde og litt lunsj, ville Julie også ha mat og satte i å skrike. Jeg plukket henne opp fra vognen og skulle til å gå nedi underetasjen til ammekroken. Med en skrikende nyfødt på armen ble jeg stoppet av en mor og datter “Datteren min ville så gjerne se på babyen skjønner du.” sa damen. Jeg tenkte for meg selv at det var veldig unødvendig av denne personene å stoppe meg på vei for å gi den gråtende datteren min mat. Jeg hadde så mye jeg gjerne skulle lirket fra meg til denne damen som irriterende nok prøvde ikke helt tok hintet, (som i grunnene ikke var et hint) da jeg fortalte at Julie var så sulten etter at den lille jenta lurte på hvorfor hun gråt. Moren sto bare der å prøvde å innlede en samtale.
Jeg har jo lovet meg selv at jeg skal være dønn ærlig i slike situasjoner, som irriterer meg, men i dette tilfellet hadde jeg med meg Isabell også og det var ei annen liten jente som bare ville se på babyen. Så da sparte jeg de krasse kommentarene, slik at barna ikke skulle bli lei seg eller skremte. Men her kommer litt frustrasjonen min.
Kjære fremmede mann og kvinne.
Jeg forstår at babyer og barn er et herlig og vidunderlig syn og at det ofte kan friste å kikke litt ned i vognen, eller sitte å stirre på en ammende mor til du oppnår blikk-kontakt bare for å kunne si at babyen var søt osv. Babyer er som oftest søte, nydelige herlige og andre passende adjektiv. Til deg som skal på død å liv fortelle mammaer at babyen har vondt i magen, selv om du selv bare har sett babyen i 5 minutter. Og til deg som stopper en mor med en gråtene, sulten baby på armen bare fordi barnet ditt ville se på babyen.
Verken jeg eller min baby er en forbanna attraksjon. Vi er ikke på utstilling for gud og hvermann til å ta på eller bli stoppet til en hver tid. Vi synes så klart det er hyggelig å får søte kommentarer og fine smil, men vær så snill og vent til mammaen ikke sitter med puppen ute eller når babyen hyl griner. Og når jeg først er i gang så er det OVERHODE IKKE ok å stikke hånda ned i vognen for å kose datteren min på kinnet, selv ikke når hun er våken. Hva hadde du sagt dersom jeg, en helt fremmed kvinne, skulle kommet frem til deg og klappet/kost dg på kinnet. Det ville vært litt rart, ville det ikke?
Tenk litt på hva du selv hadde syntes dersom en vilt fremmed person skulle komme frem til deg og kose deg på kinnet, fortalt deg at du har vondt i magen fordi du spilte litt eller bare stoppe deg for å se litt på deg. Ville du likt det kanskje?
Med vennlig hilsen en frustrert mamma.
tigerjentene 