Hvor går turen neste gang?

For halvannen uke siden så kom jeg hjem fra min reise til Texas og London (video fra turen ligger nederst i innlegget), og det var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme! Fikk sett masse, møtt fantastiske mennesker og fikk en hel haug av nye impulser og inspirasjon.

This slideshow requires JavaScript.

Selv om det alltid er godt å komme hjem, så har jeg allerede begynt å ta meg selv i å sitte på nettet på letingen etter min neste reise.

Så hvor går turen neste gang? Jeg er neimen ikke sikker! Det er så mange plasser jeg har lyst til å reise til, men det er jo ikke alt som lar seg gjøre akkurat nå av verken tid eller lommebok. Så da må man være litt lur når en leiter etter neste eventyr.

For det er rart med det, hvordan når en først begynner å få smaken på disse eventyrene, stedene og opplevelsene, så vil en bare ha mer og mer. Som sagt, så er det bare halvannen uke siden jeg kom hjem fra en helt fantastisk tur som jeg aldri vil glemme, men allerede nå så begynner det hele å virke fjernt og surrealistisk. Det er som å se på en peis som har slukket. Du husker hvordan flammene så ut og hvordan varmen føltes mot huden, men du klarer ikke å kjenne det lenger. Og eneste måten du har for å klare å kjenne det igjen, er nettopp det å få fyr i peisen på nytt.

Så nå sitter jeg her og funderer over hvor jeg skal dra neste gang. De alternativene som stiller sterkest akkurat nå er Irland, Skotland, Italia, Polen, Nederland og Frankrike. Destinasjoner som ikke er så alt for langt unna siden jeg vet at det ikke kommer til å bli en lang ferie neste gang, men heller kanskje en langhelg. Og det er klart at pris spiller en viktig rolle i avgjørelsen også!

Jeg er spent og gleder meg allerede, selv om jeg ikke veit hvor jeg skal. Og mentalt har jeg allerede begynt å pakke kofferten!

 

 

 

 

Advertisements

Hurra for deg som..

… fyller ditt år! Ja, deg vil vi gratulere!

378380_10151055460160304_414940475_n

I dag er det Helene sin dag, og det skal ikke passere uten litt brask og bram!

Nå har vi kjent hverandre i snart 12 år (herregud, vi begynner å bli gamle), og selv om det til tider har vært mindre kontakt enn ellers, så er du en av mine aller nærmeste og jeg er så takknemlig for at jeg kan kalle deg min venn!

Vi har opplevd mye sammen du og jeg. Mye moro, en del rart og noen litt mer kjipe opplevelser, men vennskap er jo som med livet, det skal gå gjennom sine prøvelser og humpete veier. Og det er de som klarer seg gjennom det som er de sterke. Og her er vi, 12 år etter at vi begynte på samme videregående skole og vi har begge barn. Skal nevnes at du er noget mer etablert enn meg, men likevel så har begge våres liv endret seg så ekstremt mye siden vi ble kjent med hverandre. Jeg gleder meg til å se hvordan livene våre kommer til å endre seg videre, og til å lage alle de nye minnene som vi kan se tilbake på.

This slideshow requires JavaScript.

Du er en helt fantastisk, og jeg ønsker deg all lykke på din dag! Gleder meg til å få feiret den med deg etter hvert!

Tusen takk for at jeg får være din venn! Kjempeglad i deg!

Masse bloggklemmer fra Christina!

Tinderella av Heidi Nathalie Hovland – BOKANMELDELSE

tinderellaJeg ble tilsendt Tinderella av Juritzen Forlag for å lese og anmelde. 

Tinderella er en ungdomsbok.

Antall sider: 288

Utgitt: 22. Februar 2017

Forlag: Juritzen Forlag 

 

 


Forlagets synopsis:

Sofie er 19 år og vil finne seg kjæreste. Han skal være kjekk, helst med bakoversleik og foreldre med hytte på fjellet. Sofie laster ned Tinder, går grundig til verks og møter den ene gutten etter den andre. Det blir mange kaffemøter, ingen prins på hvit hest, men mye tilfeldig sex. Tinderella er en freidig og ungdommelig roman, som tar oss med inn i dagens elektroniske jakt på kjærligheten. Sofie er både selvutleverende og ironisk. Boken forteller alt foreldre ikke vil høre, men ungdom vil elske.

heidi_n_hovland
Heidi Nathalie Hovland

Du kanne finne mer informasjon boka ved å trykke her!


Bokanmeldelse

Som en singel jente som har vært en aktiv bruker av Tinder hadde jeg et godt utgangspunkt for å kunne relatere til hva denne boka her handler om. Eller, det var det jeg håpet og trodde.

Det skulle vise seg å ikke være i nærheten av riktig!

Karakteren Sofie er ekstremt flat og urealistisk. Hun skal være 19 år, men har dialoger som kan virke som hun er 14. Datene som blir portrettert i boka er også veldig lite troverdige. Jeg skjønner at en kanskje må sette slikt på spissen litt for å kunne fylle en hel roman, men for meg ble den lite realistiske historien bare et irritasjonsmoment.

Heidi Nathalie sier at hun ønsker å skrive om drittsekkene som hun har møtt på Tinder. Jeg finner det da veldig fascinerende at det er karakteren Sofie som er drittsekken i ekstremt mange av settingene i denne boka.

Vanligvis så liker jeg ikke å slakte bøker når jeg anmelder dem, men jeg syns det er så utrolig trist at når noen skal få muligheten til å skildre i romanform noe så universelt som dating på Tinder, at det måtte bli en dårlig skrevet og urealistisk fortelling med karakter som ikke har noe dybde eller utvikling.

Det er en roman som ikke ga meg noe som helst. Eneste grunnen til at jeg leste den ferdig var det at jeg hadde et lite håp om noen form for positiv karakterutvikling som avslutning, men der ble jeg også skuffet gitt.

Tinder og dating har så uendelig med potensiale for å bli gode og kleine historier, men ikke med flate karakterer og dårlig fortellerstil.

Beklager Juritzen Forlag, dette var ikke en vinner for meg, og jeg kommer ikke til å anbefale denne videre.

onestar

Viagra? Ja, takk!

Det plinger stadig inn i innboksen min. Den ene mailen etter den andre, med påminnelser om alt det jeg ikke ante at jeg trengte.

Ikke visste jeg at det var på tide å slanke seg, men det er jamen godt at jeg kan få piller for det som antagelig er proppfulle av masse rart som ikke er naturlig for kroppen min. Vips, så kommer jeg til å bli så tynn at hvis du kommer mot meg sidelengs, så kommer du ikke til å se meg engang! Det blir bra!

Jeg visste heller ikke at jeg hadde behov for hundre forskjellige forbrukslån, som innen de er nedbetalt så har dem kosta meg ti ganger så mye som summen de utbetaler. Penger er likevel penger, og hvis alle de lånene jeg har fått tilbud om blir godkjent, så flytter jeg til en liten bungalow på Maldivene og har nok å leve av resten av livets glade dager.

Ereksjonsproblemer var heller ikke noe jeg trodde jeg kunne ha, men innboksen min har informert meg om at jeg helt klart har behov for hjelp til å bli “hard som betong” så jeg kan glede min partner (som jeg forsåvidt heller ikke visste at jeg hadde) hele natta lang!

Tenkte også at jeg skulle slå til på et par av disse kontorlokalene som stadig er ledige. Hvorfor ikke ha et skrivekontor i hver by? Kanskje en ferieleilighet i Kroatia, og en i Spania også.

Ja, ikke ante jeg at livet mitt var så langt ifra komplett, men det skal endre seg nå.

Snart sitter jeg et annet sted i verden, tynn som et hårstrå, ereksjon som betong, gjeld som jeg aldri kan klare å betale ned, i armkroken til min mysteriepartner som kommer til å være lykkelig hele natta lang.

Takk til e-mail gudene for at de passer på meg og mine! 


 

Morgenstund har gull i munn, eller fingertuppene?

I hektiske hverdager med jobb, prosjekter, familielivet og baby på vei, så er det ikke lenger like lett å finne tida til å sitte ned sammen for å jobbe med fremtidige tigerinnlegg, men vi får det til!

Er det ikke ledig tid på kveldene, så får vi heller være morgenfugler! I dag møttes vi på Espressohouse klokka åtte for å skvise inn et par timer med kreativt samarbeid. Etter en lang natt med frustrasjon over videoredigering som ikke gikk helt som planlagt, ble det bare et par timer med søvn på meg og jeg skal ikke prøve å påstå at det var lett å stå opp, men jeg skal innrømme at det føltes veldig deilig å komme seg i gang med kreativiteten såpass tidlig på morgen. Kanskje må jeg vurdere å gjøre detta litt oftere? Kanskje blir tigerkontortid mer på morgenkvisten fremover istedenfor i de seine nattetimer.

Jeg har lest om flere av de forfatterne som jeg har stor respekt for som praktiserer det med skrivekontor før fuglene fiser, men for meg som er et såpass utprega nattedyr har ikke det virket som noen aktuell løsning. Likevel begynner jeg nå å revurdere dette litt. Det er et eller annet med det å komme i gang såpass tidlig som gjør det lettere å sette i gang med jobbingen også. Også er det jo så mye lettere å finne motivasjon for å komme seg tidlig opp og få mest mulig ut av dagen, når man gjør det for å drive med noe man elsker.

Så selv med IKEA poser under øynene så skal jeg innrømme at morgenstund virkelig har gull i munn. Eller blir det mer riktig å si gull i fingertuppene, her jeg knaster i vei på tastaturet? Kan det være at man ender opp som en virkelig morgenfugl tro?

Tiden vil vise…

La La Land – Vi møtes snart igjen!

Onsdag 1. Februar var jeg så heldig at jeg fikk se en førpremiere av La La Land på Colosseum Kino i Oslo. Forventningene mine var skyhøye og frykten for å bli skuffet likeså. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg venta så utålmodig på at en film skulle komme på kino.

Da filmen startet og alle skuespillerne brøt ut i sang og dans midt på motorveien, så var jeg litt usikker på hva jeg egentlig følte om det hele. Jeg visste det var en musikal, men etter alt det flotte som var blitt sagt om  hvor original den er så følte jeg meg skuffa over å se noe som minnet om så mye annet jeg har sett. Den følelsen varte likevel ikke lenge.

Falt fort pladask for både Mia og Sebastian karakterene, og ikke minst for den fantastiske kjemien de klarer å få frem på lerretet. Sangen og dansen minnet meg om en ny vri på de gode gamle filmene som jeg elsker så høyt!

Ble fanget i musikken og trippet med føttene da de danset rundt, og jeg var helt oppslukt av historien. Det er umulig å forklare hva som gjør denne historien så fantastisk uten å røpe hva hele plottet er, så det skal jeg la være. Likevel så må det nevnes at det er en historie som traff veldig, og en som er lett å relatere til på mange måter. Det er en fantastisk godt fortalt historie om kjærlighet og livet, som er så estetisk vakker å se på at man får lyst til å se den på nytt rett etter at den er ferdig.

Jeg gikk ut av kinoen med våte øyne og en kropp stappfull av masse følelser. Det er noe helt spesielt å sitte i en sal og få se noe som en bare skjønner at er en fremtid klassiker.

Så nå sitter jeg her med filmmusikken på høyttalerne og gleder meg stort til den premierer på kino den 24. februar. Jeg skal definitivt dra for å se den på kino minst en gang til!

Klarer nesten ikke å vente!

la-la-land-musical

Våre veier skilles her…

Livet er en lang og uforutsigbar vei å gå. En som plutselig svinger seg inn i kratt og ukjent terreng, noen ganger vil den tvinge deg til å velge og andre ganger vil du bli dratt inn på en av stiene uten å være helt klar over det. Av og til vil en også ende opp med å finne seg i enden av en blindvei, eller ende opp med å gå rundt i sirkler på ukjente stier og ende opp akkurat der man startet.

Det er ikke alltid like lett å kjenne igjen alle tegnene på at man er på vei til å gå ned en blindvei som en har gått opptil flere ganger før. Man tar på seg et stort smil, sekken med alt en tror en trenger og man begir seg ut på veien. Underveis så vil en kjenne at det trekker litt i den lille magefølelsen som sier deg at kanskje det beste ville være å snu, men likevel så fortsetter en å gå, i håp om at det som møter en rutt neste sving vil gjøre turen verdt det. Du ender opp med å gå og gå. Bagasjen veier stadig tyngre og smilet er ikke like lett å holde oppe. Og når en virkelig får følelsen av at man har gått stien tidligere og veit hvordan den ender så har man to valg. Man kan enten fortsette, i håpet om at det ikke er slik som en husker at det var sist gang. Eller man kan snu og velge en annen sti for å komme seg videre.

Det er ikke lenge siden jeg ble invitert med på en velkjent gåtur. Jeg sto der og var egentlig klar, men likevel så var det noe som fikk meg til å ikke være sikker. Noen skritt inn på stien og jeg kjente at det var noe som ikke var helt som det burde. Alle ordene jeg hadde blitt servert om hva turen kunne bli hørtes så fantastiske ut, så lovende, men hva var oddsen for at ikke denne velkjente stien ville vise seg å ikke være en blindvei denne gangen, slik som tidligere?

Enda noen skritt videre gikk jeg og etter å ha beveget meg veldig forsiktig frem kom jeg til et sted hvor veien krysset seg. Jeg kjente igjen den ene av de to. Det var den jeg hadde optimistisk vandret før og ved et par tilfeller gått meg vill før jeg fant tilbake. Trærne hvisket nye løfter om hva som muligens ventet der fremme. Viste meg bilder av hva jeg ønsket å finne på veien og det hadde vært veldig lett å falle for det. Det hadde vært så lett å bare fortsette å gå, men det var noe som knøt seg så veldig i meg. Det var noe jeg kjente igjen i alle stemmene som smøg seg rundt i skogen, i alle løftene som kom regnende ned som løse løv, og i dem så så seg alt som hadde vært og hvor vanskelig det hadde vært å finne veien tilbake etter å ha gått seg vill og blitt fanget midt i skogen.

Med blanke øyne spurte jeg skogen om det kom til å bli som før. Jeg ba om et ærlig svar på hva som egentlig kom til å møte meg i enden av stien, og svaret jeg fikk var nettopp det. Det var ærlig og smertefullt, men akkurat det jeg trengte. Det var på tide å velge en ny sti å vandre, men før jeg kunne gå videre var det noe som måtte gjøres. Fra alle de snakkende trærne spurte jeg pent om å få en gren, og hver av dem skulle inneholde en historie fra stien jeg før hadde vandret. De delte gladelig ut, og med dem bygget jeg et gjerde. Et som skulle passe på at jeg ikke klarte å vandre inn på den ved en feiltagelse. En som fylt av minner ville samles opp til det ærlige svaret som alltid vil få meg til å gå en annen vei istedenfor å se tilbake. Midt på gjerdet hang jeg et skilt før jeg snudde meg og gikk videre. På vei inn i en sti full av kratt som jeg aldri har vandret før, snudde jeg meg en siste gang og kunne såvidt lese mine egne ord i det fjerne.

“Våre veier skilles her…”

img_0196-2