Jeg prate med meg selv… gjør du?

Det er så mye som skjer oppi hodet mitt, at det er litt plagsomt i blant. Det er ikke det at det skjer så mye som jeg skal huske på eller gjøre, men jeg har så mange tanker og ideer at det tar overhånd noen ganger. Jeg liker å ha det slik, for det er ufattelig kjedelig å ikke ha noen tanker i hodet, ikke sant😊.

Men noen ganger går det litt over styr, og jeg blir helt surrete. Du vet når hodet har overload når du begynner å prate høyt med deg selv og forklarer deg selv alt som gjøres og skal gjøres. Dette gjør jeg støtt og stadig. Da jeg begynte å skrive dette innlegget satt jeg på t-banen på vei ned til byen og fortalte meg selv hva jeg skal skrive i dette innlegget. Haha. Tenkte ikke over det selv før jeg oppdaget at ei dame ovenfor meg som satt og så litt spørrende og rart på meg. 😂

Noen ganger kan tanke overload ha et litt annet utfall. Da ender det med at jeg kan sitte å stirre ut i løse lufta eller ned på skriveboka. Det skjer rett og slett så mye oppe i hode at jeg ikke klarer og sortere tankene nok til å få det ned på papir. Og den siste tiden har det kanskje vært litt synlig her på siden også at det har skjedd litt mye oppi mitt lille hode, for det har jo ikke akkurat rast inn med innlegg heller. Men nå er jeg på plass igjen I alle fall og kan endelig få skrevet litt igjen.

bty
bty

 

 

Jeg føler meg som en ku.

Jeg har flere ganger vært klar til å gi opp, kaste inn håndkle, legge ned fabrikken eller hva man nå enn kaller det. Jeg har mistet motet flere ganger og følt at jeg ikke klarer å levere. Hvorfor fortsette når det gang på gang får et dårlig resultat? Jeg har gråtet, hatt blodige sår, vært så trøtt at jeg sovner så fort jeg lukker øynene, men for hva da? For gleden? For kosen? eller for nærheten?
Første gang jeg gikk gjennom dette var for snart 5 år siden etter at vi hadde fått vår første datter. Da var alt nytt for meg, og jeg stresset kanskje mer med det enn jeg gjør nå. De førte til at jeg sluttet etter 5 uker. Da gikk vi over til andre alternativer for mat. Isabell ville ikke ha puppemelk lenger så da måtte vi ty til morsmelkerstatning. Og jeg kan helt ærlig si at jeg ikke er skuffet eller lei meg for det i det hele tatt.

Jeg snakket med en del helsesøstre på den tiden og ved møte av den 4 eller 5 helsesøstera fikk jeg endelig forståelse og “godkjenning” til å kun gi flaske til Isabell. De første jeg snakket med var veldig pågående og nesten krevde at jeg måtte amme, “for det er det beste for barnet” sa de hele tiden. Det endte til slutt med at jeg bare gjorde som jeg ville å og gå Isabell flaske, for det var ikke verdt det for meg. Det var ikke verdt alt stresset det medførte å amme, når jeg åpenbart ikke hadde nok melk. Jentungen gikk lite opp i vekt og var sulten hele tiden. Etter at vi begynte med flaske og erstatning gikk vekta opp og ungen var ikke konstant sulten.

Denne gangen er det annerledes heldigvis. Jeg har kunnet amme Julie fra dag 1 og det er jeg selvfølgelig stolt over, MEN. Og det er et ganske stort MEN, jeg liker ikke å amme. Det er nesten så jeg er på nippet til å hate det. Det er ikke koselig, vidunderlig og fantastisk som mange beskriver det som. Jeg misliker det sterkt av forskjellige grunner, og det er ikke fordi det kanskje er lettere å gi flaske. Det er mest fordi jeg synes det er gørr kjedelig, og koser meg overhode ikke. Jeg synes også det er trist at Julie blir syk av melka mi dersom jeg er uheldig å får i meg melkeprodukter. Jeg synes ammebh’er ubehaglige å ha på, de finnes ikke sexy og for at det ikke skal lekke for mye om natten må jeg sove med bh, hvis ikke ender det opp med at vi har en stor våt flekk på madrassen og våt dyne. Melkespreng er heller ikke særlig gøy.

Men jeg gir ikke opp, jeg stresser ikke med ammingen, ei heller ikke med vektoppgangen til Julie, selv om den er noe treg. Hun er en veldig våken, blid og fornøyd baby som prater og pludrer mye. Jeg har også en samboer som er flink til å oppmuntre meg de gangene jeg har gitt uttrykk for at jeg vil gi meg med ammingen. Han er ufattelig tålmodig og klager ikke, selv om han også nå ufrivillig har blitt melkefri han også.

 

Det er ikke greit!!!

Etter at Julie kom til verden har jeg følt på en utrolig glede. Gleden det gir å være mor er helt fantasisk. Jeg elsker den nye tilværelsen. men det er allikevel noen ting som irriterer meg og enkelte ganger gjør at jeg overhode ikke har lyst til å gå ut av døren hjemme.

Nesten hver gang jeg drar i butikken, på kjøpesenteret, på tur osv. er mange hyggelige mennesker som gjerne kikker ned i vognen, bilstolen eller bæreselen. Det er alltid hyggelig med søte kommentarer fra fremmede og jeg føler en enorm stolthet når jeg får komplimenter. Men det kan allikevel bli litt for mye av det gode noen ganger.

Da Julie var 6 dager var vi på Lambertseter senter sammen med svigermor. Etter en liten shopping runde og litt lunsj, ville Julie også ha mat og satte i å skrike. Jeg plukket henne opp fra vognen og skulle til å gå nedi underetasjen til ammekroken. Med en skrikende nyfødt på armen ble jeg stoppet av en mor og datter “Datteren min ville så gjerne se på babyen skjønner du.” sa damen. Jeg tenkte for meg selv at det var veldig unødvendig av denne personene å stoppe meg på vei for å gi den gråtende datteren min mat. Jeg hadde så mye jeg gjerne skulle lirket fra meg til denne damen som irriterende nok prøvde ikke helt tok hintet, (som i grunnene ikke var et hint) da jeg fortalte at Julie var så sulten etter at den lille jenta lurte på hvorfor hun gråt. Moren sto bare der å prøvde å innlede en samtale.

Jeg har jo lovet meg selv at jeg skal være dønn ærlig i slike situasjoner, som irriterer meg, men i dette tilfellet hadde jeg med meg Isabell også og det var ei annen liten jente som bare ville se på babyen. Så da sparte jeg de krasse kommentarene, slik at barna ikke skulle bli lei seg eller skremte. Men her kommer litt frustrasjonen min.

Kjære fremmede mann og kvinne.

Jeg forstår at babyer og barn er et herlig og vidunderlig syn og at det ofte kan friste å kikke litt ned i vognen, eller sitte å stirre på en ammende mor til du oppnår blikk-kontakt bare for å kunne si at babyen var søt osv. Babyer er som oftest søte, nydelige herlige og andre passende adjektiv. Til deg som skal på død å liv fortelle mammaer at babyen har vondt i magen, selv om du selv bare har sett babyen i 5 minutter. Og til deg som stopper en mor med en gråtene, sulten baby på armen bare fordi barnet ditt ville se på babyen.

Verken jeg eller min baby er en forbanna attraksjon. Vi er ikke på utstilling for gud og hvermann til å ta på eller bli stoppet til en hver tid. Vi synes så klart det er hyggelig å får søte kommentarer og fine smil, men vær så snill og vent til mammaen  ikke sitter med puppen ute eller når babyen hyl griner. Og når jeg først er i gang så er det OVERHODE IKKE ok å stikke hånda ned i vognen for å kose datteren min på kinnet, selv ikke når hun er våken.  Hva hadde du sagt dersom jeg, en helt fremmed kvinne, skulle kommet frem til deg og klappet/kost dg på kinnet. Det ville vært litt rart, ville det ikke?

Tenk litt på hva du selv hadde syntes dersom en vilt fremmed person skulle komme frem til deg og kose deg på kinnet, fortalt deg at du har vondt i magen fordi du spilte litt eller bare stoppe deg for å se litt på deg. Ville du likt det kanskje?

Med vennlig hilsen en frustrert mamma.

Big, bold and beautyful. 

ENDELIG!!!

Endelig er jeg meg selv igjen. Neglene er tibake, jeg trives i kroppen min (selv om det ikke ville vært dumt å ta av et par (20) kilo). I det siste har jeg sikkert meg mer, tatt mer var på huden min og generelt blitt mer tilfreds med meg selv. 
As we write, er jeg på vei ned til byen for å få gjort en synstest på Brilleland. Etterpå blir det lunsj med fineste Christina. 

Ha en strålende dag i sola.😁

Bilde lånt av flinke Desirée. Se hennes instagram konto https://www.instagram.com/desmel/ 

Jeg lot babyen være igjen hjemme…

Langfredag, sol og påskeferie for de aller fleste her i landet. Isabell er på påskeferie hos mormor og beste, og jeg har benyttet dagen til litt hobby. Vårmarkedet på landfalløya i Drammen er om litt over en uke og det er mye som skal produseres og ferdigstilles før den tid. Chris har vært ute idag så mens Julie sov benyttet jeg sjansen til å pleie huden litt. Litt ansikstmaske, hudkrem og litt sminke senere ble resultatet ikke så aller verst. Det er sjelden man ser meg med løst hår, men idag slo jeg ut håret skikkelig, bokstavelig talt, med krøller og det hele. 

Jeg lot Julie være igjen hjemme med instrukser til Chris på når hun skulle ha mat osv., satte meg på bussen ned til byen. Akkurat nå sitter jeg på Gatsby bar med et glass rødvin og godt selskap med Kaya, Jonas og Håvard. etterpå skal vi på Saga kino å se Beauty and the beast. 

God påske. 

Hva har du i bagasjen?

Okay, nå skal jeg også hive meg på en «trend» mange andre bloggere har blogget om opp igjennom årene, spesielt de som har vært gravide. Nå skulle dette innlegget i utgangspunktet være publisert for over en uke siden, men siden Julie hadde dårlig tid med komme til verden. Så derfor blir dette et innlegg med både hva jeg pakket og hva som faktisk ble brukt. 

Vi fødte på Ullevål sykehus og var på sykehushotellet etter fødselen, her har de bleier, stellesaker til knøttet og bind/bleiet til mor. Det er mange som anbefaller og pakke med hårføner før tørking av sting og underliv. Dette har ikke vært nødvendig for meg selv om jeg ble sydd begge gangene. Mykt toalettpapir har også vært et gjentagende tips, men på hotellet er det relativt god kvalitet på toalettpapiret så dette tok jeg heller ikke med.

Jeg har jo pakket en slik bag før, men det er over 4 år siden og jeg husker ikke stort av hva jeg hadde pakket med meg den gangen. Det er mange som anbefaler hårføner, for å trøke de edle deler etter dusjing. Dette følte jeg ikke behovet for forrige gang og tar det heller ikke med denne gangen.

dscf4134
Singletes og favoritt kosebuksa er med.

Singlettene ble tatt i bruk, men kosebuksa ble ikke brukt. 

dscf4133
Noen gode løst sittende kosebukser er kjekt og ha. Sammen med noen løse gode gensere.

Den sorte kosebuksa ble kjapt tatt i bruk, og genserne ble brukt alle sammen. Den grønne pysjbuksa tok jeg ut av bagen og på meg rett før riene mine startet. 

dscf4132
Nye (u)sexy truser er kjøpt inn for anledningen. Denne gangen fant jeg også ut at det kan være lurt å ha ammebh med på sykehuset istedenfor å måtte ut å kjøpe dette etter at vi kommer hjem. 

Undertøy og amme bh kom gost med så klart. 

dscf4131
Intimsåpe, Shampo, hårolje, børste og strikk er et must.

Trenger vel ikke fortelle at dette ble brukt. 

dscf4130
Etter å ha sett bilde av meg selv fra sykehuset forrige gang jeg fødte, fant jeg fort ut at litt sminke må med denne gangen. da kan jeg i det minste føle meg litt fresh når jeg må ned i restauranten for å spise.

Veldig glad for at jeg tok med meg litt sminke. Fikk en mye bedre selvfølelse av er litt freshere tryne etter fødsel og våkenetter.

dscf4129
De mest nødvendige toalettsakene er også med så klart.

Godt brukt alt bildet. Jeg ble veldig tørr på hendene under oppholdet på sykehuset så håndkrem var godt å ha med. Hadde også med leppepomade som ble flittig brukt.

dscf4128
Forrige gang jeg fødte hadde jeg ikke med noe snacks eller drikke, og da ble Chris sendt ut og ned på kiosken av jordmor. Så denne gangen er jeg førevar og tar med litt snack og en brus. Ipaden er også med så jeg kan blogge litt hvis det blir tid til det. Og helsekortet er en absolutt must for alle gravide å ha med når de skal på sykehuset for å føde.

Ipaden var det eneste som ikke ble tatt i bruk denne gangen. 

dscf4135
Når vi skal hjem har jeg valgt å ta med meg en løstsittende tunika og en sort tights.

Reiste hjem i kosebukse og en løs genser. Orket rett og slett ikke å stase meg opp for å sitte i bilen hjem. 

Evig lykkerus. 

Idag er det 8 dager siden lykkerusen inntraff for fullt. Etter en stille og rolig søndag, endte Chris og jeg med å tilbringe kvelden og natten på ullevål sykehus. Vi var heldige å få hilse på  den lille huleboeren som hadde okkupert magen min de siste 9 måneder. 

Vesle Julie kom til verden i styrt fart den 26. Februar 2017. Og har på disse 8 dagene kapret hjertene våres. 

Fødehistorien vil komme på bloggen etterhvert, samt noen tips til fødebag.