Oh no…

 Reklame.

For bare noen minutter siden gjorde jeg noe jeg hadde håpet at ikke var nødvendig før om mange uker eller aller helst måneder. det går sakte men sikkert opp for meg at om bare noen få dager så begynner jeg og jobbe igjen og Chris skal være hjemme i pappaperm sammen med Julie. Det er litt sårt å ikke skulle være hjemme sammen med Julie på dagtid lenger, men det skal bli godt å begynne å jobbe igjen.  Men det har gått altfor fort den siste tiden. Kanskje det bare føles sånn fordi vi har flyttet i nytt hus og Isabell har begynt i ny barnehage, og mye av tiden har blitt brukt til å pakke ut av pappesker.

Men så er det jo også slik da at minste jenta også skal i barnehagen snart, og selv om det ikke er før på nyåret så vet jeg at tiden kommer til å gå for fort fra oss. Og da må alle små ting ordnes mens man husker på de.

Så i dag har jeg bestilt navnelapper til Julie slik at vi kan merke klærne hennes, så de ikke blir borte i barnehagen. Jeg pleier å bestille navnelapper en gang i året ca til Isabell og bruker alltid Navnelapper.no og er super fornøyd med disse. Jeg bruker selvklebende merkelapper fordi jeg synes det er det enkleste og da kan man kjapt sette på en lapp i nye plagg eller ting på vei ut døra uten å måtte bruke strykejern.

Det beste med Navnelapper.no er at man kan designe lappene selv og det tar bare noen dager å få de i posten. Prisen er ikke til å klage på heller, kun 179,- for 120 stk egendesignede lapper. Det er virkelig verdt det.

Jeg blir ikke sponset og kjøper produktene selv og skriver min ærlige mening om produktet.

 

 

Advertisements

Hva skjer her da…

En liten stund nå har Christina og jeg snakker om å gjør noen endringer. Endringer som vi mener passer vår ambisjoner og planer for bloggen. Det oppleves kanskje ikke så stort for så mange men dette er et steg videre for oss. Vi har begge hatt lyst til å videreutvikle denne bloggen og jeg spesielt har en liten barnslig drøm om og drive en blogg folk vil lese.

Vi gleder oss til å realisere tankene væres og nå er endelig den viktigste og vanskeligste avgjørelsen tatt. Nå endringer vil skje kommer vi tilbake til senere.

Bli med oss på reisen da vel og få med deg utviklingen som skjer.

Stay tuned.

Melkeallergi og en pakke kondomer.

Noe av det flaueste jeg vet er å kjøpe kondomer. For da ser jo ALLE at man har sex, og det er det jo ingen som har😉. Noen mener det kanskje er mannens jobb å stå for innkjøp av kondomer, men noen ganger er det faktisk damer som også kjøper slike ting. Jeg selv prøver jo å ikke bry meg, men jeg blir helt tullete og fomler verre hvis jeg skal kjøpe kondomer. og nå som butikkene har begynt med det at du må gå til en liten skjerm og velge det du ønsker å kjøpe har det jo blitt litt mindre åpenlyst hva du kjøper. MEN, og det er et stort men, det blir ikke mindre flaut når det står et stort klistremerke på maskinen du skal hente varen ut fra «KONDOMER HENTES HER». Og du da i tillegg får feil pakke/type, ja hva gjør du da.

Jo det skal jeg fortelle deg. Da tar du litt nervøst den pakka maskinen gir deg, fomler litt med å få det ut av luka, mister den i gulvet, ikke en men gjerne 3-4 ganger, prøver å putte den ned i posen men holder på å miste den igjen, men får den nedi tilslutt, snur på hælen og forter deg ut av butikken mens du holder på å gå ned den stakkarsgamle dama som går inn i butikken. Det er det du gjør når du får utlevert feil kondomer fra den hersens maskinen som det står klart og tydelig «KONDOMER HENTES HER» slik at alle ser hva du er i ferd med å hente ut.

Også til dette med melkeallergi, og da lurer du sikkert på hva kondomer og melkeallergi har med hverandre å gjøre og da skal jeg komme med lærdom nr 2 i dette innlegget. Gjør dere klare.

Here we go.

Det har seg slik at i veldig mange medisiner finnes det hjelpestoff, o ofte brukes det laktose eller melkeprotein til nettopp hjelpestoff. Dette gjør at mange med melkeallergi eller laktoseallergi eller intoleranse ikke kan bruke disse medisinene. Jeg har en datter som er melkeproteinallergiker o da har det seg også slik at siden hun ammes fortsatt kan jeg ikke bruke hva som helst av prevensjon. Det er av den enkle grunn at jeg noen ganger må bite i meg flauheten å tusle til butikken for å kjøpe kondomer.

Og bare så det er sagt så er det ikke mindre flaut å kjøpe kondomer på kondomeriet, selv om det tross alt er en butikk som kun selger sex relaterte varer.

 

Over og ut, takk for meg.

Jeg var rett og slett helt tom for følelser.

Dette er en innlegg jeg på mange måter har gruet meg veldig for å skrive. Det er kanskje tabu å skrive dette og jeg er sikker på at det er mange som overhode ikke er enige med meg og kanskje til og med blir sinte av dette innlegget, men jeg klarer bare ikke la være. Nå har jeg følt på dette for lenge og idag fikk jeg bekreftet for meg selv at dette var bare noe jeg måtte skrive om.

Jeg mangler overhode ikke sympati eller … for de involverte, men jeg klarer ikke føle like sterkt behov for å hjelpe eller trangen til å gråte bare fordi noe forferdelig har skjedd i samfunnet vårt. For 6 år siden skjedde noe som ikke skulle ha skjedd, det er det ingen tvil om. En ondsinnet mann kledde seg ut som en politimann og tok seg til Utøya med ferjen MS «Thorbjørn», for angivelig å «gjennomføre en kontroll i forbindelse med det nylige bombeattentatet i Oslo», som han selv sto bak. Han ankom til Utøykaia i en sølvgrå varebil, viste legitimasjon, sa at han var utsendt for å sjekke sikkerheten, og at dette var ren rutine i forbindelse med angrepet. Breivik var ikledd skuddsikker vest og bevæpnet med en pistol av typen Glock 34 og en rifle av typen Ruger Mini-14 med kikkertsikte. Han drepte alt i alt 77 mennesker, mange mennesker ble skadd og veldig mange sitter igjen med ekstremt vonde minner etter denne dagen for 6 år siden. Ikke bare de som selv var på øya eller i regjeringskvartalet den dagen men også alle de som var til stedet for å hjelpe og ivarta sjokkerte, redde og skadde ungdommer, barn og voksne. Jeg er sikker på at alle innvolverte sitter igjen med en ubeskrivelig redsel og angst etter det de har sett og opplevd.

Jeg har lest om og hørt om mange i etterkant, som gråter bare ved tanken på det som skjedde den dagen, selv om de bare har “opplevd” det via media og historier. Jeg forstår godt at noen er lettere påvirkelige enn andre når slike ting skjer. Men jeg er desverre ikke en av dem. Det er klart jeg blir lei meg og sint når èn mann tar livet av så mange mennesker.  Men jeg føler ikke behovet for å gråte ved minnesmerke eller tenne lys hvert år på den datoen det skjedde. Jeg synes det er godt at det finnes ett minnesmerke og ett felles samlingspunkt for de pårørende. Og jeg synes det er fint å se det blomsterhavet som oppstår ved årsdagene.

Idag da jeg kjørte eldste datteren min til Hønefoss for helge besøk hos tanta si, stoppet vi ved Utøykaia. På vei dit fortalte jeg datteren min kort om hva som hadde skjedd der, og svarte på spørsmålene hun eventuelt hadde. Da vi stoppet bilen ved kaia, forventet jeg at jeg ville få et litt sterkere behov for å gråte eller vise mer følelse for hva som hadde skjedd akkuratt der vi sto. Men jeg klarte ikke helt og føle noe. Jeg var rett og slett helt tom for følelser. Jeg vet jo godt at på akkuratt denne plassen ble det utført livreddene arbeid av så mange mennesker, og at i vannet var det over 200 ungdommer som flyktet for livet mens skytingen pågikk på øya. Men selv når jeg var der idag og så stedet med egene øyne klarte jeg ikke helt å bry meg. Misforstå meg rett, jeg er ekstremt lei meg for det som har skjedd, men jeg tror at fordi jeg ikke er en direkte pårørende selv så klarer jeg ikke helt å sette meg inn i hva jeg bør føle.

Jeg føler at det ofte kan bli ett press fra media og andre at man skal sette livet litt på vent og gråte sammen med alle andre når det skjer slike ting. Men hvorfor skal jeg det? Hvorfor skal jeg, som ikke kjente noen av de som ble skadet eller drept gråte eller sørge. Det høres kanskje rart ut for noen men jeg er ikke bygd slik. Det er ikke det at jeg ikke viste medfølelse i dagene etter at dette skjedde. Jeg gikk i blomstertog og jeg la ned blomster utenfor domkirken i Oslo.  Men jeg føler ikke for å makere dagen hvert år, det er ikke min greie.

Jeg ønsker alle pårørende og de innvolverte alt godt i fremtiden og håper ikke å ha tråkket noen på tærne. Jeg er lei meg for det som har skjedd, men for meg gikk livet sin vandte gang uken etter hendelsen.

Kilder wikipedia.

Jeg prate med meg selv… gjør du?

Det er så mye som skjer oppi hodet mitt, at det er litt plagsomt i blant. Det er ikke det at det skjer så mye som jeg skal huske på eller gjøre, men jeg har så mange tanker og ideer at det tar overhånd noen ganger. Jeg liker å ha det slik, for det er ufattelig kjedelig å ikke ha noen tanker i hodet, ikke sant😊.

Men noen ganger går det litt over styr, og jeg blir helt surrete. Du vet når hodet har overload når du begynner å prate høyt med deg selv og forklarer deg selv alt som gjøres og skal gjøres. Dette gjør jeg støtt og stadig. Da jeg begynte å skrive dette innlegget satt jeg på t-banen på vei ned til byen og fortalte meg selv hva jeg skal skrive i dette innlegget. Haha. Tenkte ikke over det selv før jeg oppdaget at ei dame ovenfor meg som satt og så litt spørrende og rart på meg. 😂

Noen ganger kan tanke overload ha et litt annet utfall. Da ender det med at jeg kan sitte å stirre ut i løse lufta eller ned på skriveboka. Det skjer rett og slett så mye oppe i hode at jeg ikke klarer og sortere tankene nok til å få det ned på papir. Og den siste tiden har det kanskje vært litt synlig her på siden også at det har skjedd litt mye oppi mitt lille hode, for det har jo ikke akkurat rast inn med innlegg heller. Men nå er jeg på plass igjen I alle fall og kan endelig få skrevet litt igjen.

bty
bty

 

 

Jeg føler meg som en ku.

Jeg har flere ganger vært klar til å gi opp, kaste inn håndkle, legge ned fabrikken eller hva man nå enn kaller det. Jeg har mistet motet flere ganger og følt at jeg ikke klarer å levere. Hvorfor fortsette når det gang på gang får et dårlig resultat? Jeg har gråtet, hatt blodige sår, vært så trøtt at jeg sovner så fort jeg lukker øynene, men for hva da? For gleden? For kosen? eller for nærheten?
Første gang jeg gikk gjennom dette var for snart 5 år siden etter at vi hadde fått vår første datter. Da var alt nytt for meg, og jeg stresset kanskje mer med det enn jeg gjør nå. De førte til at jeg sluttet etter 5 uker. Da gikk vi over til andre alternativer for mat. Isabell ville ikke ha puppemelk lenger så da måtte vi ty til morsmelkerstatning. Og jeg kan helt ærlig si at jeg ikke er skuffet eller lei meg for det i det hele tatt.

Jeg snakket med en del helsesøstre på den tiden og ved møte av den 4 eller 5 helsesøstera fikk jeg endelig forståelse og “godkjenning” til å kun gi flaske til Isabell. De første jeg snakket med var veldig pågående og nesten krevde at jeg måtte amme, “for det er det beste for barnet” sa de hele tiden. Det endte til slutt med at jeg bare gjorde som jeg ville å og gå Isabell flaske, for det var ikke verdt det for meg. Det var ikke verdt alt stresset det medførte å amme, når jeg åpenbart ikke hadde nok melk. Jentungen gikk lite opp i vekt og var sulten hele tiden. Etter at vi begynte med flaske og erstatning gikk vekta opp og ungen var ikke konstant sulten.

Denne gangen er det annerledes heldigvis. Jeg har kunnet amme Julie fra dag 1 og det er jeg selvfølgelig stolt over, MEN. Og det er et ganske stort MEN, jeg liker ikke å amme. Det er nesten så jeg er på nippet til å hate det. Det er ikke koselig, vidunderlig og fantastisk som mange beskriver det som. Jeg misliker det sterkt av forskjellige grunner, og det er ikke fordi det kanskje er lettere å gi flaske. Det er mest fordi jeg synes det er gørr kjedelig, og koser meg overhode ikke. Jeg synes også det er trist at Julie blir syk av melka mi dersom jeg er uheldig å får i meg melkeprodukter. Jeg synes ammebh’er ubehaglige å ha på, de finnes ikke sexy og for at det ikke skal lekke for mye om natten må jeg sove med bh, hvis ikke ender det opp med at vi har en stor våt flekk på madrassen og våt dyne. Melkespreng er heller ikke særlig gøy.

Men jeg gir ikke opp, jeg stresser ikke med ammingen, ei heller ikke med vektoppgangen til Julie, selv om den er noe treg. Hun er en veldig våken, blid og fornøyd baby som prater og pludrer mye. Jeg har også en samboer som er flink til å oppmuntre meg de gangene jeg har gitt uttrykk for at jeg vil gi meg med ammingen. Han er ufattelig tålmodig og klager ikke, selv om han også nå ufrivillig har blitt melkefri han også.

 

Det er ikke greit!!!

Etter at Julie kom til verden har jeg følt på en utrolig glede. Gleden det gir å være mor er helt fantasisk. Jeg elsker den nye tilværelsen. men det er allikevel noen ting som irriterer meg og enkelte ganger gjør at jeg overhode ikke har lyst til å gå ut av døren hjemme.

Nesten hver gang jeg drar i butikken, på kjøpesenteret, på tur osv. er mange hyggelige mennesker som gjerne kikker ned i vognen, bilstolen eller bæreselen. Det er alltid hyggelig med søte kommentarer fra fremmede og jeg føler en enorm stolthet når jeg får komplimenter. Men det kan allikevel bli litt for mye av det gode noen ganger.

Da Julie var 6 dager var vi på Lambertseter senter sammen med svigermor. Etter en liten shopping runde og litt lunsj, ville Julie også ha mat og satte i å skrike. Jeg plukket henne opp fra vognen og skulle til å gå nedi underetasjen til ammekroken. Med en skrikende nyfødt på armen ble jeg stoppet av en mor og datter “Datteren min ville så gjerne se på babyen skjønner du.” sa damen. Jeg tenkte for meg selv at det var veldig unødvendig av denne personene å stoppe meg på vei for å gi den gråtende datteren min mat. Jeg hadde så mye jeg gjerne skulle lirket fra meg til denne damen som irriterende nok prøvde ikke helt tok hintet, (som i grunnene ikke var et hint) da jeg fortalte at Julie var så sulten etter at den lille jenta lurte på hvorfor hun gråt. Moren sto bare der å prøvde å innlede en samtale.

Jeg har jo lovet meg selv at jeg skal være dønn ærlig i slike situasjoner, som irriterer meg, men i dette tilfellet hadde jeg med meg Isabell også og det var ei annen liten jente som bare ville se på babyen. Så da sparte jeg de krasse kommentarene, slik at barna ikke skulle bli lei seg eller skremte. Men her kommer litt frustrasjonen min.

Kjære fremmede mann og kvinne.

Jeg forstår at babyer og barn er et herlig og vidunderlig syn og at det ofte kan friste å kikke litt ned i vognen, eller sitte å stirre på en ammende mor til du oppnår blikk-kontakt bare for å kunne si at babyen var søt osv. Babyer er som oftest søte, nydelige herlige og andre passende adjektiv. Til deg som skal på død å liv fortelle mammaer at babyen har vondt i magen, selv om du selv bare har sett babyen i 5 minutter. Og til deg som stopper en mor med en gråtene, sulten baby på armen bare fordi barnet ditt ville se på babyen.

Verken jeg eller min baby er en forbanna attraksjon. Vi er ikke på utstilling for gud og hvermann til å ta på eller bli stoppet til en hver tid. Vi synes så klart det er hyggelig å får søte kommentarer og fine smil, men vær så snill og vent til mammaen  ikke sitter med puppen ute eller når babyen hyl griner. Og når jeg først er i gang så er det OVERHODE IKKE ok å stikke hånda ned i vognen for å kose datteren min på kinnet, selv ikke når hun er våken.  Hva hadde du sagt dersom jeg, en helt fremmed kvinne, skulle kommet frem til deg og klappet/kost dg på kinnet. Det ville vært litt rart, ville det ikke?

Tenk litt på hva du selv hadde syntes dersom en vilt fremmed person skulle komme frem til deg og kose deg på kinnet, fortalt deg at du har vondt i magen fordi du spilte litt eller bare stoppe deg for å se litt på deg. Ville du likt det kanskje?

Med vennlig hilsen en frustrert mamma.