Category: Christina

Livet er en lang og uforutsigbar vei å gå. En som plutselig svinger seg inn i kratt og ukjent terreng, noen ganger vil den tvinge deg til å velge og andre ganger vil du bli dratt inn på en av stiene uten å være helt klar over det. Av og til vil en også ende opp med å finne seg i enden av en blindvei, eller ende opp med å gå rundt i sirkler på ukjente stier og ende opp akkurat der man startet.

Det er ikke alltid like lett å kjenne igjen alle tegnene på at man er på vei til å gå ned en blindvei som en har gått opptil flere ganger før. Man tar på seg et stort smil, sekken med alt en tror en trenger og man begir seg ut på veien. Underveis så vil en kjenne at det trekker litt i den lille magefølelsen som sier deg at kanskje det beste ville være å snu, men likevel så fortsetter en å gå, i håp om at det som møter en rutt neste sving vil gjøre turen verdt det. Du ender opp med å gå og gå. Bagasjen veier stadig tyngre og smilet er ikke like lett å holde oppe. Og når en virkelig får følelsen av at man har gått stien tidligere og veit hvordan den ender så har man to valg. Man kan enten fortsette, i håpet om at det ikke er slik som en husker at det var sist gang. Eller man kan snu og velge en annen sti for å komme seg videre.

Det er ikke lenge siden jeg ble invitert med på en velkjent gåtur. Jeg sto der og var egentlig klar, men likevel så var det noe som fikk meg til å ikke være sikker. Noen skritt inn på stien og jeg kjente at det var noe som ikke var helt som det burde. Alle ordene jeg hadde blitt servert om hva turen kunne bli hørtes så fantastiske ut, så lovende, men hva var oddsen for at ikke denne velkjente stien ville vise seg å ikke være en blindvei denne gangen, slik som tidligere?

Enda noen skritt videre gikk jeg og etter å ha beveget meg veldig forsiktig frem kom jeg til et sted hvor veien krysset seg. Jeg kjente igjen den ene av de to. Det var den jeg hadde optimistisk vandret før og ved et par tilfeller gått meg vill før jeg fant tilbake. Trærne hvisket nye løfter om hva som muligens ventet der fremme. Viste meg bilder av hva jeg ønsket å finne på veien og det hadde vært veldig lett å falle for det. Det hadde vært så lett å bare fortsette å gå, men det var noe som knøt seg så veldig i meg. Det var noe jeg kjente igjen i alle stemmene som smøg seg rundt i skogen, i alle løftene som kom regnende ned som løse løv, og i dem så så seg alt som hadde vært og hvor vanskelig det hadde vært å finne veien tilbake etter å ha gått seg vill og blitt fanget midt i skogen.

Med blanke øyne spurte jeg skogen om det kom til å bli som før. Jeg ba om et ærlig svar på hva som egentlig kom til å møte meg i enden av stien, og svaret jeg fikk var nettopp det. Det var ærlig og smertefullt, men akkurat det jeg trengte. Det var på tide å velge en ny sti å vandre, men før jeg kunne gå videre var det noe som måtte gjøres. Fra alle de snakkende trærne spurte jeg pent om å få en gren, og hver av dem skulle inneholde en historie fra stien jeg før hadde vandret. De delte gladelig ut, og med dem bygget jeg et gjerde. Et som skulle passe på at jeg ikke klarte å vandre inn på den ved en feiltagelse. En som fylt av minner ville samles opp til det ærlige svaret som alltid vil få meg til å gå en annen vei istedenfor å se tilbake. Midt på gjerdet hang jeg et skilt før jeg snudde meg og gikk videre. På vei inn i en sti full av kratt som jeg aldri har vandret før, snudde jeg meg en siste gang og kunne såvidt lese mine egne ord i det fjerne.

“Våre veier skilles her…”