Limbo

Akkurat nå.

Mitt akkurat nå.

Som har et time-span tilbake 3-4 måneder, og uvisst hvor lang tid fremover.

Og det har seg sånn at jeg må revurdere karrieren min pga helse.

Og så må jeg bli bra igjen først.

Har lateral epicondylit. Tennis albue for de fleste. I begge armer.

Og det er bedre. MYE bedre, men styrken og kontrollen blir borte, mens man venter på at betennelsen skal gi seg. Så man må trene dem opp igjen. Og da snakker vi støttemuskulatur i tillegg. Og det tar tid, gjør vondt, og man skal fungere greit nok til dagligdagse ting; lage mat, spise den, vaske håret, pusse tennene.

Revurder karrieren. Var ikke ordrett det de sa. “Du kan ikke drive med det lenger”.

Jeg hadde satt meg et mål, og jeg følte at det ble revet vekk. Og nå sitter jeg i limbo.Mye venting. Venter på å bli bedre, venter på at “lykken” skal snu. Å vente er det VERSTE jeg vet. I denne situasjonen føler jeg at det er litt;” Det ordner seg for snille jenter”.

Når jeg hører den frasen, så blir jeg forbanna.”Det ordner seg for snille jenter”. Det gidder jeg ikke vente på, fuck it, da fikser jeg det selv! Og det er mitt motto.

For denne gangen er jeg pent nødt til å vente, samt ta tak i det, lage et kompromiss. Trene det jeg orker og klarer, samt hvile nok, sånn at jeg ikke begynner å bryte ned isteden for å bygge opp.

Fanget i limbo. Venter på at ting skal skje, vil helst bare ta tak i det og få til noe.

Lei av å sitte på sidelinjen.

 

Advertisements

1000 ting

Tenker på alt jeg skal rekke, alt jeg skal få til og alt jeg må gjøre.

Har slikt å gjøre, har slikt å føre.

Alle de tusen ting i mitt liv,

som skaper kvaler, sår tvil.

Men jeg kan kun ta én ting av gangen

gå fram uten tvil, uten anger.

Kan ikke slette,

ei heller rette

de valg man tar.

Men de er mine, og det er de jeg har.