Onsdag 1. Februar var jeg så heldig at jeg fikk se en førpremiere av La La Land på Colosseum Kino i Oslo. Forventningene mine var skyhøye og frykten for å bli skuffet likeså. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg venta så utålmodig på at en film skulle komme på kino.

Da filmen startet og alle skuespillerne brøt ut i sang og dans midt på motorveien, så var jeg litt usikker på hva jeg egentlig følte om det hele. Jeg visste det var en musikal, men etter alt det flotte som var blitt sagt om  hvor original den er så følte jeg meg skuffa over å se noe som minnet om så mye annet jeg har sett. Den følelsen varte likevel ikke lenge.

Falt fort pladask for både Mia og Sebastian karakterene, og ikke minst for den fantastiske kjemien de klarer å få frem på lerretet. Sangen og dansen minnet meg om en ny vri på de gode gamle filmene som jeg elsker så høyt!

Ble fanget i musikken og trippet med føttene da de danset rundt, og jeg var helt oppslukt av historien. Det er umulig å forklare hva som gjør denne historien så fantastisk uten å røpe hva hele plottet er, så det skal jeg la være. Likevel så må det nevnes at det er en historie som traff veldig, og en som er lett å relatere til på mange måter. Det er en fantastisk godt fortalt historie om kjærlighet og livet, som er så estetisk vakker å se på at man får lyst til å se den på nytt rett etter at den er ferdig.

Jeg gikk ut av kinoen med våte øyne og en kropp stappfull av masse følelser. Det er noe helt spesielt å sitte i en sal og få se noe som en bare skjønner at er en fremtid klassiker.

Så nå sitter jeg her med filmmusikken på høyttalerne og gleder meg stort til den premierer på kino den 24. februar. Jeg skal definitivt dra for å se den på kino minst en gang til!

Klarer nesten ikke å vente!