I det siste har jeg hatt en del interessante samtaler med venner og nære om det å uttrykke følelser, og spesielt det å kunne innrømme at man ikke har det så bra. Om hvor vanskelig det er, spesielt for menn, å tillate seg selv å vise sårbare følelser. Hvor mye vranglære det er der ute når det kommer til det å skulle være sterk.

Definisjonen av å være sterk for meg, er ikke noen som ikke tør å vise følelser. Det føles helt unaturlig for meg å skulle se på noen som sterke fordi de undertrykker noe som er så naturlig som å la kroppen uttrykke det som skjer i hjertet og i hjernen. Også er det noe med denne skammen vi ofte føler for å vise oss sårbare, både menn og kvinner. Det slo meg spesielt i det jeg sto på t-banen her tidligere i uka og var fortapt i egne tanker. I et øyeblikk hvor jeg helt glemte hvor jeg var og hvem var jeg sammen med, så merket jeg ikke at det var et par tårer som hadde trillet nedover kinnene mine. Jeg hadde blokkert ute hele verden og bare stått med egne tanker og egne følelser. I det jeg oppdaga hva som skjedde så følte jeg meg plutselig litt brydd, tørket tårene og så meg forsiktig rundt for å se om det var noen som så rart på meg. Det var en person som hadde sett meg, som jeg kunne se. Ei lita jente på kanskje fem år låste blikket sitt på meg og ga ikke slipp. Det var så mye nysgjerrighet og sympati i de øynene hennes, og i det hun ga meg et lite smil så følte jeg meg ikke brydd lenger. I det som varte i muligens ti sekunder, klarte jeg å få en så sterk og naturlig kontakt med ei lita fremmed som så meg akkurat der jeg var den dagen. Ei som ikke så på det å gråte som noe unaturlig, men heller ble nysgjerrig. I et lite smil så lå det så mye mer enn det som kanskje noen andre ville lagt merke til, fordi det var ikke ment for andre. Det var et lite øyeblikk mellom henne og meg.

Kort tid etter måtte jeg gå av banen og rusle hjemover. De som kjenner meg best vet at jeg er en smilende person, mesteparten av tida. Jeg er kronisk positiv, men også jeg har dårlige dager. Ville strengt talt ikke vært veldig menneskelig hvis ikke. Den dagen var ikke en god dag. Det var masse følelser ute og gikk. Masse tanker som ikke ville gi slipp. Jeg er ikke flink til å la meg selv ha dårlige dager, men av og til så trengs det. Det er lov å innrømme at man ikke har det bra, selv om det kanskje ikke er svaret til “Hvordan går det med de?” som de fleste forventer å få. La oss tillate oss selv å være tilstede, ikke bare i øyeblikkene, men også i følelsene.

Det er lov å vise følelser. Det er lov å gråte.

Det viktige er bare å ikke glemme det å finne tilbake til smilet igjen etterpå!