For øyeblikket er jeg 26 uker og 3 dager inn i svangerskapet og så langt har det vært både bra og dårlige dager. Forrige svangerskap vil jeg tørre å påstå at var enklere enn dette svangerskapet er. I forrige svangerskap hadde jeg bekkenløsning de 2 siste månedene, og fikk påvist svangerskapsforgiftning samme dagen som jeg skulle gå ut i barselpermisjon. De ble vurdert om de skulle sette i gang fødselen den gangen men siden dette var rett før en helg, så fikk jeg dra hjem med streng beskjed om å være sengeliggende frem til oppfølgings timen jeg hadde fått mandagen etter.  Heldigvis for meg hadde Isabell dårlig tid med å komme ut for å hilse på, så hun meldt sin ankomst søndag 16. september 2012.

I dette svangerskapet har hittil vært litt mer stressende synes jeg. Det er stadig nye ting som dukker opp eller skal sjekkes. Denne gangen har jeg slitt med bekkenløsning siden uke 12 ca., og det går jo ikke akkurat bort før ungen er ute, og selv da er det ingen garanti for at man blir kvitt plagene. Jeg har hatt hodepine hverdag siden uke 8, ryggen har vært en plage hele veien og nå har krampene i leggene dukket opp også.

Jeg har måttet ta en glukosetest for å sjekke om jeg har svangerskapsdiabetes, som for øvrig viste at jeg har helt fint blodsukker nivå. For en uke siden måtte jeg på legevakten på grunn av magevondt. De fant heldigvis ikke noe alvorlig, men jeg hadde lav blodprosent, en mild virusinfeksjon og trolig forhøyet produksjon av magesyre.

Nå klager jeg mye, men hvorfor skal man alltid være så forbanna positiv bare fordi man er gravid!? Jo da, det er koselig å kjenne de små sparkene fra babyen i magen, men når du for 10 gangen på 2 timer har nesten løpt til doen fordi ungen sparker eller dytter på blæra de så er det lov å bli litt lei og klage litt. “det er verdt det alle plagene når ungen er ute” sier de fleste, og det stemmer jo det men det må være lov å klage litt innimellom.