Hun satt på terrassen og så utover den store hagen som strakk seg ned til den lille elva som beveget seg forsiktig forbi. Håpefullt og ventende studerte hun hver meter, men mest av alt lyttet hun. Ørene søkte etter lyden som hadde vært med henne så lenge hun kunne huske. En som fikk det grønne gresset og den snikende elven til å føles som hjemme. Minuttene passerte i stillhet, og hvert sekund som viste seg å være stille virket som strakk seg lenger og lenger inn i en fortapt evighet. Kunne det være at det hadde blitt borte? Noe med akkurat den dagen?

Innerst inne visste hun at det hadde ikke noe med dagen å gjøre, for det hadde vært stille i flere dager. Plutselig en dag hadde det forsvunnet og etter den dagen hadde hun utålmodig ventet på at den skulle komme tilbake, men hun ventet forgjeves for noe som ikke kom tilbake.

En dråpe saltvann av savn trillet i det hun innså at hun alderen hadde tatt henne. Hun kom aldri til å høre gresshoppene synge igjen.

©Christina de Vries