Mobbing er er vanskelig tema for mange å snakke om, men alle har nok opplevd å bli mobbet på ett eller annet tidspunkt i livet. Men noen blir desverre verbalt misbrukt og mobbet mer enn andre. Noen vokser opp uten venner, uten invitasjon til selskaper og uten noen fine minner fra skolen og barndommen sin. Mobbing er ikke bare drittslenging med stygge ord og stygge blikk. Mobbing er så mye mer enn det, det kan være alt ifra utestenging i sosiale sammenhenger, fysiskt misbruk i form av dytting, slag, spytting, knuffing, osv.

For meg er det på mange måter et sårt tema, men jeg gjør mitt beste med å være åpen om det jeg har opplevd. Jeg har i alle årene jeg gikk på skolen, blitt mobbet og blitt kalt de styggeste ting. Jeg kan ærlig si at jeg ikke egentlig vet hvorfor nettopp jeg ble mobbet, men jeg var kanskje ikke den sterkeste psykisk. 

På barneskolen hadde jeg få venner, ingen egentlig, som hadde så godt vennskap til at jeg hadde med noen hjem eller ble med andre hjem. Mobbingen fortsatte i hele 8. og delvis 9.klasse påungdomsskolen,  også i 9.klasse ble jeg endelig aksepert av noen medelever.  Det fine for mobberne var da at disse nye vennene mine gikk på trinnet under oss, så da hadde de en ny ting de kunne mobbe meg for. Det hjalp ikke stort at jeg også ble kjæreste men en som gikk på trinnet under, selv om han var like gammel som meg.

Videregående startet bedre, men lykken varer ikke evig. Det hjalp helt klart med nye og ukjente klasse kamerater, men mobbingen forfulgte meg også til denne klassen. Jeg fikk venner utenfor klassen og linjen jeg gikk på, og følte meg egentlig aldri tilpass i klassen.

Det har helt klart satt sine spor i meg, men det har også gjort meg til den jeg er i dag. Jeg ser ann personene jeg møter på min vei, og slipper ikke mange inn på meg, selv om jeg er en relativt sosial person. Jeg har ingenting til overs for de personene som gjorde min skolegang til et vondt minne, og jeg ønsker ikke å treffe disse personene igjen.

Tenk over hva du sier og gjør mot dine medmennesker.