Tør å si ifra.

Har du noen gang tenkt for deg selv, «kan ikke du bare være stille» eller «hvor maser du om ditt og datt», uten å tørre å si det høyt. Jeg tror alle mennesker har slike tanker en gang i blant, men hvorfor er det ingen som faktisk tørr å si det høyt eller faktisk fortelle en person til å holde kjeft.

Jeg har det slik daglig, både i vennskap, på privaten og på butikken. Og det er spesielt på butikken hvor jeg er mest pysete når det kommer til å tørre å si ifra. Jeg skal fortelle en liten sann historie for dere.

 Heng med.

 

Hun blir møtt av gule påskeliljer ved inngangen og det er pyntet med påske harer og kyllinger overalt. Klokken er rundt 17.00 og hun er på sin ukentlige stor handel og siden det er påske blir middagene fremover enkle men med det lille ekstra for kosens skyld. Handlevognene står rett innenfor den første skyvedøren, hun velger seg en og rusler rolig inn i butikken og bort til grønnsaksavdelingen. Gulrøtter, agurk, og brokkoli står øverst på lista. Videre inn i butikken finner hun flere ting fra lista si. Ved brøddisken ser hun i øyekroken en gutt og ei jente, det er litt aldersforskjell på dem, i skole alder. Det ser ut til at de er på handletur sammen med det hun antar er moren deres.

 

Hun rusler videre uten å vie barna en ekstra tanke. litt i sin egen verden av tanker vandrer hun til frysediskene som er plassert lengst inn i butikk lokalet. Det er 2 lange frysedisker på sikkert 10 meter plassert ved siden av hverandre med en liten gang vei imellom dem. Mens hun velger seg ut frosne bær til smoothiene sine skvetter hun til litt. Det er de samme barna som tidligere, men denne gangen klarer hun ikke å se bort. Barna ser ut til å erte hverandre litt, søsken kjærlighet kaller mange det, men det går fort over til noe mer enn bare små erting. Hun ser at gutten hever hånden mot jentas ansikt. Hun gisper til og tenker at gutten umulig kan slå sin søster.

 

Hun får lyst til å skrike, kaste seg over frysediskene for å stanse gutten. Men det blir med tanken og før hun rekker å blunke skjer det hun fryktet. Gutten tar i og slår jenta med det som ser ut til å være knyttet neve i ansiktet. Jente står litt stum og taus tilbake før hun begynner å gråte, forståelig nok. Jenta forøker å få kontakt men moren som ikke har sett eller ikke ville se hva som skjedde.  Moren ignorerer jenta og fortsetter å handle, og etter gjentatte forsøk på å få trøst av moren, uten å lyktes, trampet jenta vekk og forsvinner inn mellom butikk hyllene.  

 

Hva skulle hun gjøre nå? Skulle hun gå etter jente, eller skulle hun snakket med moren og fortalt hva som hadde skjedd? Hun gikk over flere alternativer for seg selv, men klarte ikke å bestemme seg. Hun gikk mot moren til jenta.  Ti meter igjen, hva skulle hun si til moren, hvordan kom moren til å reagere? Tre meter igjen, hun får øyekontakt med moren og plutselig blir hun glovarm og svimmel. Hjerte hennes slår tusen takter.

 

En meter igjen, hun åpner munnen for å si noe, men isteden strekker hun ut hånden og plukker det første hun ser fra hyllen. Hun forter seg videre uten å se seg tilbake. Hvorfor kunne hun ikke bare være tøff nok å si det hun mener til moren. Hvorfor er det så skummelt å si ifra?

Hun gjør seg ferdig med handlingen sin, og i det hun setter seg inn i bilen, skyller det er rar følelse over henne. EN følelse av skuffelse, tristhet og anger. Hun bestemmer deg for at dette er siste gang hun ikke sier ifra, uansett situasjonen.

 

Det kan være skummelt å si ifra om ting, enten man kjenner personene eller ikke. Det som kanskje er det vanskeligste er å si meningen sin til personer som står deg nært.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s