Hvor går turen neste gang?

For halvannen uke siden så kom jeg hjem fra min reise til Texas og London (video fra turen ligger nederst i innlegget), og det var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme! Fikk sett masse, møtt fantastiske mennesker og fikk en hel haug av nye impulser og inspirasjon.

This slideshow requires JavaScript.

Selv om det alltid er godt å komme hjem, så har jeg allerede begynt å ta meg selv i å sitte på nettet på letingen etter min neste reise.

Så hvor går turen neste gang? Jeg er neimen ikke sikker! Det er så mange plasser jeg har lyst til å reise til, men det er jo ikke alt som lar seg gjøre akkurat nå av verken tid eller lommebok. Så da må man være litt lur når en leiter etter neste eventyr.

For det er rart med det, hvordan når en først begynner å få smaken på disse eventyrene, stedene og opplevelsene, så vil en bare ha mer og mer. Som sagt, så er det bare halvannen uke siden jeg kom hjem fra en helt fantastisk tur som jeg aldri vil glemme, men allerede nå så begynner det hele å virke fjernt og surrealistisk. Det er som å se på en peis som har slukket. Du husker hvordan flammene så ut og hvordan varmen føltes mot huden, men du klarer ikke å kjenne det lenger. Og eneste måten du har for å klare å kjenne det igjen, er nettopp det å få fyr i peisen på nytt.

Så nå sitter jeg her og funderer over hvor jeg skal dra neste gang. De alternativene som stiller sterkest akkurat nå er Irland, Skotland, Italia, Polen, Nederland og Frankrike. Destinasjoner som ikke er så alt for langt unna siden jeg vet at det ikke kommer til å bli en lang ferie neste gang, men heller kanskje en langhelg. Og det er klart at pris spiller en viktig rolle i avgjørelsen også!

Jeg er spent og gleder meg allerede, selv om jeg ikke veit hvor jeg skal. Og mentalt har jeg allerede begynt å pakke kofferten!

 

 

 

 

Hurra for deg som..

… fyller ditt år! Ja, deg vil vi gratulere!

378380_10151055460160304_414940475_n

I dag er det Helene sin dag, og det skal ikke passere uten litt brask og bram!

Nå har vi kjent hverandre i snart 12 år (herregud, vi begynner å bli gamle), og selv om det til tider har vært mindre kontakt enn ellers, så er du en av mine aller nærmeste og jeg er så takknemlig for at jeg kan kalle deg min venn!

Vi har opplevd mye sammen du og jeg. Mye moro, en del rart og noen litt mer kjipe opplevelser, men vennskap er jo som med livet, det skal gå gjennom sine prøvelser og humpete veier. Og det er de som klarer seg gjennom det som er de sterke. Og her er vi, 12 år etter at vi begynte på samme videregående skole og vi har begge barn. Skal nevnes at du er noget mer etablert enn meg, men likevel så har begge våres liv endret seg så ekstremt mye siden vi ble kjent med hverandre. Jeg gleder meg til å se hvordan livene våre kommer til å endre seg videre, og til å lage alle de nye minnene som vi kan se tilbake på.

This slideshow requires JavaScript.

Du er en helt fantastisk, og jeg ønsker deg all lykke på din dag! Gleder meg til å få feiret den med deg etter hvert!

Tusen takk for at jeg får være din venn! Kjempeglad i deg!

Masse bloggklemmer fra Christina!

Jeg prate med meg selv… gjør du?

Det er så mye som skjer oppi hodet mitt, at det er litt plagsomt i blant. Det er ikke det at det skjer så mye som jeg skal huske på eller gjøre, men jeg har så mange tanker og ideer at det tar overhånd noen ganger. Jeg liker å ha det slik, for det er ufattelig kjedelig å ikke ha noen tanker i hodet, ikke sant😊.

Men noen ganger går det litt over styr, og jeg blir helt surrete. Du vet når hodet har overload når du begynner å prate høyt med deg selv og forklarer deg selv alt som gjøres og skal gjøres. Dette gjør jeg støtt og stadig. Da jeg begynte å skrive dette innlegget satt jeg på t-banen på vei ned til byen og fortalte meg selv hva jeg skal skrive i dette innlegget. Haha. Tenkte ikke over det selv før jeg oppdaget at ei dame ovenfor meg som satt og så litt spørrende og rart på meg. 😂

Noen ganger kan tanke overload ha et litt annet utfall. Da ender det med at jeg kan sitte å stirre ut i løse lufta eller ned på skriveboka. Det skjer rett og slett så mye oppe i hode at jeg ikke klarer og sortere tankene nok til å få det ned på papir. Og den siste tiden har det kanskje vært litt synlig her på siden også at det har skjedd litt mye oppi mitt lille hode, for det har jo ikke akkurat rast inn med innlegg heller. Men nå er jeg på plass igjen I alle fall og kan endelig få skrevet litt igjen.

bty
bty

 

 

Jeg føler meg som en ku.

Jeg har flere ganger vært klar til å gi opp, kaste inn håndkle, legge ned fabrikken eller hva man nå enn kaller det. Jeg har mistet motet flere ganger og følt at jeg ikke klarer å levere. Hvorfor fortsette når det gang på gang får et dårlig resultat? Jeg har gråtet, hatt blodige sår, vært så trøtt at jeg sovner så fort jeg lukker øynene, men for hva da? For gleden? For kosen? eller for nærheten?
Første gang jeg gikk gjennom dette var for snart 5 år siden etter at vi hadde fått vår første datter. Da var alt nytt for meg, og jeg stresset kanskje mer med det enn jeg gjør nå. De førte til at jeg sluttet etter 5 uker. Da gikk vi over til andre alternativer for mat. Isabell ville ikke ha puppemelk lenger så da måtte vi ty til morsmelkerstatning. Og jeg kan helt ærlig si at jeg ikke er skuffet eller lei meg for det i det hele tatt.

Jeg snakket med en del helsesøstre på den tiden og ved møte av den 4 eller 5 helsesøstera fikk jeg endelig forståelse og “godkjenning” til å kun gi flaske til Isabell. De første jeg snakket med var veldig pågående og nesten krevde at jeg måtte amme, “for det er det beste for barnet” sa de hele tiden. Det endte til slutt med at jeg bare gjorde som jeg ville å og gå Isabell flaske, for det var ikke verdt det for meg. Det var ikke verdt alt stresset det medførte å amme, når jeg åpenbart ikke hadde nok melk. Jentungen gikk lite opp i vekt og var sulten hele tiden. Etter at vi begynte med flaske og erstatning gikk vekta opp og ungen var ikke konstant sulten.

Denne gangen er det annerledes heldigvis. Jeg har kunnet amme Julie fra dag 1 og det er jeg selvfølgelig stolt over, MEN. Og det er et ganske stort MEN, jeg liker ikke å amme. Det er nesten så jeg er på nippet til å hate det. Det er ikke koselig, vidunderlig og fantastisk som mange beskriver det som. Jeg misliker det sterkt av forskjellige grunner, og det er ikke fordi det kanskje er lettere å gi flaske. Det er mest fordi jeg synes det er gørr kjedelig, og koser meg overhode ikke. Jeg synes også det er trist at Julie blir syk av melka mi dersom jeg er uheldig å får i meg melkeprodukter. Jeg synes ammebh’er ubehaglige å ha på, de finnes ikke sexy og for at det ikke skal lekke for mye om natten må jeg sove med bh, hvis ikke ender det opp med at vi har en stor våt flekk på madrassen og våt dyne. Melkespreng er heller ikke særlig gøy.

Men jeg gir ikke opp, jeg stresser ikke med ammingen, ei heller ikke med vektoppgangen til Julie, selv om den er noe treg. Hun er en veldig våken, blid og fornøyd baby som prater og pludrer mye. Jeg har også en samboer som er flink til å oppmuntre meg de gangene jeg har gitt uttrykk for at jeg vil gi meg med ammingen. Han er ufattelig tålmodig og klager ikke, selv om han også nå ufrivillig har blitt melkefri han også.

 

Det er ikke greit!!!

Etter at Julie kom til verden har jeg følt på en utrolig glede. Gleden det gir å være mor er helt fantasisk. Jeg elsker den nye tilværelsen. men det er allikevel noen ting som irriterer meg og enkelte ganger gjør at jeg overhode ikke har lyst til å gå ut av døren hjemme.

Nesten hver gang jeg drar i butikken, på kjøpesenteret, på tur osv. er mange hyggelige mennesker som gjerne kikker ned i vognen, bilstolen eller bæreselen. Det er alltid hyggelig med søte kommentarer fra fremmede og jeg føler en enorm stolthet når jeg får komplimenter. Men det kan allikevel bli litt for mye av det gode noen ganger.

Da Julie var 6 dager var vi på Lambertseter senter sammen med svigermor. Etter en liten shopping runde og litt lunsj, ville Julie også ha mat og satte i å skrike. Jeg plukket henne opp fra vognen og skulle til å gå nedi underetasjen til ammekroken. Med en skrikende nyfødt på armen ble jeg stoppet av en mor og datter “Datteren min ville så gjerne se på babyen skjønner du.” sa damen. Jeg tenkte for meg selv at det var veldig unødvendig av denne personene å stoppe meg på vei for å gi den gråtende datteren min mat. Jeg hadde så mye jeg gjerne skulle lirket fra meg til denne damen som irriterende nok prøvde ikke helt tok hintet, (som i grunnene ikke var et hint) da jeg fortalte at Julie var så sulten etter at den lille jenta lurte på hvorfor hun gråt. Moren sto bare der å prøvde å innlede en samtale.

Jeg har jo lovet meg selv at jeg skal være dønn ærlig i slike situasjoner, som irriterer meg, men i dette tilfellet hadde jeg med meg Isabell også og det var ei annen liten jente som bare ville se på babyen. Så da sparte jeg de krasse kommentarene, slik at barna ikke skulle bli lei seg eller skremte. Men her kommer litt frustrasjonen min.

Kjære fremmede mann og kvinne.

Jeg forstår at babyer og barn er et herlig og vidunderlig syn og at det ofte kan friste å kikke litt ned i vognen, eller sitte å stirre på en ammende mor til du oppnår blikk-kontakt bare for å kunne si at babyen var søt osv. Babyer er som oftest søte, nydelige herlige og andre passende adjektiv. Til deg som skal på død å liv fortelle mammaer at babyen har vondt i magen, selv om du selv bare har sett babyen i 5 minutter. Og til deg som stopper en mor med en gråtene, sulten baby på armen bare fordi barnet ditt ville se på babyen.

Verken jeg eller min baby er en forbanna attraksjon. Vi er ikke på utstilling for gud og hvermann til å ta på eller bli stoppet til en hver tid. Vi synes så klart det er hyggelig å får søte kommentarer og fine smil, men vær så snill og vent til mammaen  ikke sitter med puppen ute eller når babyen hyl griner. Og når jeg først er i gang så er det OVERHODE IKKE ok å stikke hånda ned i vognen for å kose datteren min på kinnet, selv ikke når hun er våken.  Hva hadde du sagt dersom jeg, en helt fremmed kvinne, skulle kommet frem til deg og klappet/kost dg på kinnet. Det ville vært litt rart, ville det ikke?

Tenk litt på hva du selv hadde syntes dersom en vilt fremmed person skulle komme frem til deg og kose deg på kinnet, fortalt deg at du har vondt i magen fordi du spilte litt eller bare stoppe deg for å se litt på deg. Ville du likt det kanskje?

Med vennlig hilsen en frustrert mamma.

Big, bold and beautyful. 

ENDELIG!!!

Endelig er jeg meg selv igjen. Neglene er tibake, jeg trives i kroppen min (selv om det ikke ville vært dumt å ta av et par (20) kilo). I det siste har jeg sikkert meg mer, tatt mer var på huden min og generelt blitt mer tilfreds med meg selv. 
As we write, er jeg på vei ned til byen for å få gjort en synstest på Brilleland. Etterpå blir det lunsj med fineste Christina. 

Ha en strålende dag i sola.😁

Bilde lånt av flinke Desirée. Se hennes instagram konto https://www.instagram.com/desmel/ 

Tinderella av Heidi Nathalie Hovland – BOKANMELDELSE

tinderellaJeg ble tilsendt Tinderella av Juritzen Forlag for å lese og anmelde. 

Tinderella er en ungdomsbok.

Antall sider: 288

Utgitt: 22. Februar 2017

Forlag: Juritzen Forlag 

 

 


Forlagets synopsis:

Sofie er 19 år og vil finne seg kjæreste. Han skal være kjekk, helst med bakoversleik og foreldre med hytte på fjellet. Sofie laster ned Tinder, går grundig til verks og møter den ene gutten etter den andre. Det blir mange kaffemøter, ingen prins på hvit hest, men mye tilfeldig sex. Tinderella er en freidig og ungdommelig roman, som tar oss med inn i dagens elektroniske jakt på kjærligheten. Sofie er både selvutleverende og ironisk. Boken forteller alt foreldre ikke vil høre, men ungdom vil elske.

heidi_n_hovland
Heidi Nathalie Hovland

Du kanne finne mer informasjon boka ved å trykke her!


Bokanmeldelse

Som en singel jente som har vært en aktiv bruker av Tinder hadde jeg et godt utgangspunkt for å kunne relatere til hva denne boka her handler om. Eller, det var det jeg håpet og trodde.

Det skulle vise seg å ikke være i nærheten av riktig!

Karakteren Sofie er ekstremt flat og urealistisk. Hun skal være 19 år, men har dialoger som kan virke som hun er 14. Datene som blir portrettert i boka er også veldig lite troverdige. Jeg skjønner at en kanskje må sette slikt på spissen litt for å kunne fylle en hel roman, men for meg ble den lite realistiske historien bare et irritasjonsmoment.

Heidi Nathalie sier at hun ønsker å skrive om drittsekkene som hun har møtt på Tinder. Jeg finner det da veldig fascinerende at det er karakteren Sofie som er drittsekken i ekstremt mange av settingene i denne boka.

Vanligvis så liker jeg ikke å slakte bøker når jeg anmelder dem, men jeg syns det er så utrolig trist at når noen skal få muligheten til å skildre i romanform noe så universelt som dating på Tinder, at det måtte bli en dårlig skrevet og urealistisk fortelling med karakter som ikke har noe dybde eller utvikling.

Det er en roman som ikke ga meg noe som helst. Eneste grunnen til at jeg leste den ferdig var det at jeg hadde et lite håp om noen form for positiv karakterutvikling som avslutning, men der ble jeg også skuffet gitt.

Tinder og dating har så uendelig med potensiale for å bli gode og kleine historier, men ikke med flate karakterer og dårlig fortellerstil.

Beklager Juritzen Forlag, dette var ikke en vinner for meg, og jeg kommer ikke til å anbefale denne videre.

onestar