Oh no…

 Reklame.

For bare noen minutter siden gjorde jeg noe jeg hadde håpet at ikke var nødvendig før om mange uker eller aller helst måneder. det går sakte men sikkert opp for meg at om bare noen få dager så begynner jeg og jobbe igjen og Chris skal være hjemme i pappaperm sammen med Julie. Det er litt sårt å ikke skulle være hjemme sammen med Julie på dagtid lenger, men det skal bli godt å begynne å jobbe igjen.  Men det har gått altfor fort den siste tiden. Kanskje det bare føles sånn fordi vi har flyttet i nytt hus og Isabell har begynt i ny barnehage, og mye av tiden har blitt brukt til å pakke ut av pappesker.

Men så er det jo også slik da at minste jenta også skal i barnehagen snart, og selv om det ikke er før på nyåret så vet jeg at tiden kommer til å gå for fort fra oss. Og da må alle små ting ordnes mens man husker på de.

Så i dag har jeg bestilt navnelapper til Julie slik at vi kan merke klærne hennes, så de ikke blir borte i barnehagen. Jeg pleier å bestille navnelapper en gang i året ca til Isabell og bruker alltid Navnelapper.no og er super fornøyd med disse. Jeg bruker selvklebende merkelapper fordi jeg synes det er det enkleste og da kan man kjapt sette på en lapp i nye plagg eller ting på vei ut døra uten å måtte bruke strykejern.

Det beste med Navnelapper.no er at man kan designe lappene selv og det tar bare noen dager å få de i posten. Prisen er ikke til å klage på heller, kun 179,- for 120 stk egendesignede lapper. Det er virkelig verdt det.

Jeg blir ikke sponset og kjøper produktene selv og skriver min ærlige mening om produktet.

 

 

Advertisements

Hva skjer her da…

En liten stund nå har Christina og jeg snakker om å gjør noen endringer. Endringer som vi mener passer vår ambisjoner og planer for bloggen. Det oppleves kanskje ikke så stort for så mange men dette er et steg videre for oss. Vi har begge hatt lyst til å videreutvikle denne bloggen og jeg spesielt har en liten barnslig drøm om og drive en blogg folk vil lese.

Vi gleder oss til å realisere tankene væres og nå er endelig den viktigste og vanskeligste avgjørelsen tatt. Nå endringer vil skje kommer vi tilbake til senere.

Bli med oss på reisen da vel og få med deg utviklingen som skjer.

Stay tuned.

Melkeallergi og en pakke kondomer.

Noe av det flaueste jeg vet er å kjøpe kondomer. For da ser jo ALLE at man har sex, og det er det jo ingen som har😉. Noen mener det kanskje er mannens jobb å stå for innkjøp av kondomer, men noen ganger er det faktisk damer som også kjøper slike ting. Jeg selv prøver jo å ikke bry meg, men jeg blir helt tullete og fomler verre hvis jeg skal kjøpe kondomer. og nå som butikkene har begynt med det at du må gå til en liten skjerm og velge det du ønsker å kjøpe har det jo blitt litt mindre åpenlyst hva du kjøper. MEN, og det er et stort men, det blir ikke mindre flaut når det står et stort klistremerke på maskinen du skal hente varen ut fra «KONDOMER HENTES HER». Og du da i tillegg får feil pakke/type, ja hva gjør du da.

Jo det skal jeg fortelle deg. Da tar du litt nervøst den pakka maskinen gir deg, fomler litt med å få det ut av luka, mister den i gulvet, ikke en men gjerne 3-4 ganger, prøver å putte den ned i posen men holder på å miste den igjen, men får den nedi tilslutt, snur på hælen og forter deg ut av butikken mens du holder på å gå ned den stakkarsgamle dama som går inn i butikken. Det er det du gjør når du får utlevert feil kondomer fra den hersens maskinen som det står klart og tydelig «KONDOMER HENTES HER» slik at alle ser hva du er i ferd med å hente ut.

Også til dette med melkeallergi, og da lurer du sikkert på hva kondomer og melkeallergi har med hverandre å gjøre og da skal jeg komme med lærdom nr 2 i dette innlegget. Gjør dere klare.

Here we go.

Det har seg slik at i veldig mange medisiner finnes det hjelpestoff, o ofte brukes det laktose eller melkeprotein til nettopp hjelpestoff. Dette gjør at mange med melkeallergi eller laktoseallergi eller intoleranse ikke kan bruke disse medisinene. Jeg har en datter som er melkeproteinallergiker o da har det seg også slik at siden hun ammes fortsatt kan jeg ikke bruke hva som helst av prevensjon. Det er av den enkle grunn at jeg noen ganger må bite i meg flauheten å tusle til butikken for å kjøpe kondomer.

Og bare så det er sagt så er det ikke mindre flaut å kjøpe kondomer på kondomeriet, selv om det tross alt er en butikk som kun selger sex relaterte varer.

 

Over og ut, takk for meg.

Jeg var rett og slett helt tom for følelser.

Dette er en innlegg jeg på mange måter har gruet meg veldig for å skrive. Det er kanskje tabu å skrive dette og jeg er sikker på at det er mange som overhode ikke er enige med meg og kanskje til og med blir sinte av dette innlegget, men jeg klarer bare ikke la være. Nå har jeg følt på dette for lenge og idag fikk jeg bekreftet for meg selv at dette var bare noe jeg måtte skrive om.

Jeg mangler overhode ikke sympati eller … for de involverte, men jeg klarer ikke føle like sterkt behov for å hjelpe eller trangen til å gråte bare fordi noe forferdelig har skjedd i samfunnet vårt. For 6 år siden skjedde noe som ikke skulle ha skjedd, det er det ingen tvil om. En ondsinnet mann kledde seg ut som en politimann og tok seg til Utøya med ferjen MS «Thorbjørn», for angivelig å «gjennomføre en kontroll i forbindelse med det nylige bombeattentatet i Oslo», som han selv sto bak. Han ankom til Utøykaia i en sølvgrå varebil, viste legitimasjon, sa at han var utsendt for å sjekke sikkerheten, og at dette var ren rutine i forbindelse med angrepet. Breivik var ikledd skuddsikker vest og bevæpnet med en pistol av typen Glock 34 og en rifle av typen Ruger Mini-14 med kikkertsikte. Han drepte alt i alt 77 mennesker, mange mennesker ble skadd og veldig mange sitter igjen med ekstremt vonde minner etter denne dagen for 6 år siden. Ikke bare de som selv var på øya eller i regjeringskvartalet den dagen men også alle de som var til stedet for å hjelpe og ivarta sjokkerte, redde og skadde ungdommer, barn og voksne. Jeg er sikker på at alle innvolverte sitter igjen med en ubeskrivelig redsel og angst etter det de har sett og opplevd.

Jeg har lest om og hørt om mange i etterkant, som gråter bare ved tanken på det som skjedde den dagen, selv om de bare har “opplevd” det via media og historier. Jeg forstår godt at noen er lettere påvirkelige enn andre når slike ting skjer. Men jeg er desverre ikke en av dem. Det er klart jeg blir lei meg og sint når èn mann tar livet av så mange mennesker.  Men jeg føler ikke behovet for å gråte ved minnesmerke eller tenne lys hvert år på den datoen det skjedde. Jeg synes det er godt at det finnes ett minnesmerke og ett felles samlingspunkt for de pårørende. Og jeg synes det er fint å se det blomsterhavet som oppstår ved årsdagene.

Idag da jeg kjørte eldste datteren min til Hønefoss for helge besøk hos tanta si, stoppet vi ved Utøykaia. På vei dit fortalte jeg datteren min kort om hva som hadde skjedd der, og svarte på spørsmålene hun eventuelt hadde. Da vi stoppet bilen ved kaia, forventet jeg at jeg ville få et litt sterkere behov for å gråte eller vise mer følelse for hva som hadde skjedd akkuratt der vi sto. Men jeg klarte ikke helt og føle noe. Jeg var rett og slett helt tom for følelser. Jeg vet jo godt at på akkuratt denne plassen ble det utført livreddene arbeid av så mange mennesker, og at i vannet var det over 200 ungdommer som flyktet for livet mens skytingen pågikk på øya. Men selv når jeg var der idag og så stedet med egene øyne klarte jeg ikke helt å bry meg. Misforstå meg rett, jeg er ekstremt lei meg for det som har skjedd, men jeg tror at fordi jeg ikke er en direkte pårørende selv så klarer jeg ikke helt å sette meg inn i hva jeg bør føle.

Jeg føler at det ofte kan bli ett press fra media og andre at man skal sette livet litt på vent og gråte sammen med alle andre når det skjer slike ting. Men hvorfor skal jeg det? Hvorfor skal jeg, som ikke kjente noen av de som ble skadet eller drept gråte eller sørge. Det høres kanskje rart ut for noen men jeg er ikke bygd slik. Det er ikke det at jeg ikke viste medfølelse i dagene etter at dette skjedde. Jeg gikk i blomstertog og jeg la ned blomster utenfor domkirken i Oslo.  Men jeg føler ikke for å makere dagen hvert år, det er ikke min greie.

Jeg ønsker alle pårørende og de innvolverte alt godt i fremtiden og håper ikke å ha tråkket noen på tærne. Jeg er lei meg for det som har skjedd, men for meg gikk livet sin vandte gang uken etter hendelsen.

Kilder wikipedia.

Hvor går turen neste gang?

For halvannen uke siden så kom jeg hjem fra min reise til Texas og London (video fra turen ligger nederst i innlegget), og det var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme! Fikk sett masse, møtt fantastiske mennesker og fikk en hel haug av nye impulser og inspirasjon.

This slideshow requires JavaScript.

Selv om det alltid er godt å komme hjem, så har jeg allerede begynt å ta meg selv i å sitte på nettet på letingen etter min neste reise.

Så hvor går turen neste gang? Jeg er neimen ikke sikker! Det er så mange plasser jeg har lyst til å reise til, men det er jo ikke alt som lar seg gjøre akkurat nå av verken tid eller lommebok. Så da må man være litt lur når en leiter etter neste eventyr.

For det er rart med det, hvordan når en først begynner å få smaken på disse eventyrene, stedene og opplevelsene, så vil en bare ha mer og mer. Som sagt, så er det bare halvannen uke siden jeg kom hjem fra en helt fantastisk tur som jeg aldri vil glemme, men allerede nå så begynner det hele å virke fjernt og surrealistisk. Det er som å se på en peis som har slukket. Du husker hvordan flammene så ut og hvordan varmen føltes mot huden, men du klarer ikke å kjenne det lenger. Og eneste måten du har for å klare å kjenne det igjen, er nettopp det å få fyr i peisen på nytt.

Så nå sitter jeg her og funderer over hvor jeg skal dra neste gang. De alternativene som stiller sterkest akkurat nå er Irland, Skotland, Italia, Polen, Nederland og Frankrike. Destinasjoner som ikke er så alt for langt unna siden jeg vet at det ikke kommer til å bli en lang ferie neste gang, men heller kanskje en langhelg. Og det er klart at pris spiller en viktig rolle i avgjørelsen også!

Jeg er spent og gleder meg allerede, selv om jeg ikke veit hvor jeg skal. Og mentalt har jeg allerede begynt å pakke kofferten!

 

 

 

 

Hurra for deg som..

… fyller ditt år! Ja, deg vil vi gratulere!

378380_10151055460160304_414940475_n

I dag er det Helene sin dag, og det skal ikke passere uten litt brask og bram!

Nå har vi kjent hverandre i snart 12 år (herregud, vi begynner å bli gamle), og selv om det til tider har vært mindre kontakt enn ellers, så er du en av mine aller nærmeste og jeg er så takknemlig for at jeg kan kalle deg min venn!

Vi har opplevd mye sammen du og jeg. Mye moro, en del rart og noen litt mer kjipe opplevelser, men vennskap er jo som med livet, det skal gå gjennom sine prøvelser og humpete veier. Og det er de som klarer seg gjennom det som er de sterke. Og her er vi, 12 år etter at vi begynte på samme videregående skole og vi har begge barn. Skal nevnes at du er noget mer etablert enn meg, men likevel så har begge våres liv endret seg så ekstremt mye siden vi ble kjent med hverandre. Jeg gleder meg til å se hvordan livene våre kommer til å endre seg videre, og til å lage alle de nye minnene som vi kan se tilbake på.

This slideshow requires JavaScript.

Du er en helt fantastisk, og jeg ønsker deg all lykke på din dag! Gleder meg til å få feiret den med deg etter hvert!

Tusen takk for at jeg får være din venn! Kjempeglad i deg!

Masse bloggklemmer fra Christina!

Jeg prate med meg selv… gjør du?

Det er så mye som skjer oppi hodet mitt, at det er litt plagsomt i blant. Det er ikke det at det skjer så mye som jeg skal huske på eller gjøre, men jeg har så mange tanker og ideer at det tar overhånd noen ganger. Jeg liker å ha det slik, for det er ufattelig kjedelig å ikke ha noen tanker i hodet, ikke sant😊.

Men noen ganger går det litt over styr, og jeg blir helt surrete. Du vet når hodet har overload når du begynner å prate høyt med deg selv og forklarer deg selv alt som gjøres og skal gjøres. Dette gjør jeg støtt og stadig. Da jeg begynte å skrive dette innlegget satt jeg på t-banen på vei ned til byen og fortalte meg selv hva jeg skal skrive i dette innlegget. Haha. Tenkte ikke over det selv før jeg oppdaget at ei dame ovenfor meg som satt og så litt spørrende og rart på meg. 😂

Noen ganger kan tanke overload ha et litt annet utfall. Da ender det med at jeg kan sitte å stirre ut i løse lufta eller ned på skriveboka. Det skjer rett og slett så mye oppe i hode at jeg ikke klarer og sortere tankene nok til å få det ned på papir. Og den siste tiden har det kanskje vært litt synlig her på siden også at det har skjedd litt mye oppi mitt lille hode, for det har jo ikke akkurat rast inn med innlegg heller. Men nå er jeg på plass igjen I alle fall og kan endelig få skrevet litt igjen.

bty
bty